Det er når man står opp tidlig at man skjønner ting. Det er i alle fall slik med meg. Eller det kan være tilfeldig, for tilfeldig kan jo ting alltid være. Men i dag begynte jeg å tenke på dette med å være dum for moro skyld. Å være dum for å ha et image å støtte seg til, en personlighet som huskes og bare for at det er… søtt. De fleste av oss jenter sitter vel og himler med øynene nå, og tenker: «det er vel ingen som later som de er dumme, i alle fall ikke jeg.», men sannheten er at det er det, og alle vi som himler med øynene vet det. Både jeg, hun, hun og hun og hun (peker på mange jeg vet om eller kjenner) har vel en eller annen gang blitt glad av å spille dum. Ja, for man får faktisk oppmerksomhet som dum. Mer enn om man er smart, kanskje. Det vil jeg tro i alle fall. Jeg vil jo ikke tro det, men jeg gjør det allikevel. Bare for at jeg virkelig tror det er sånn. Og det er jo ganske dumt, og absolutt ikke morsomt.
De fleste av oss blir glade når folk legger merke til oss. Vi vil bli sett uten å måtte stå naken på torget med et flagg som det står «jeg har klamydia» på. For da blir man jo virkelig sett, på alle slags mulige måter. Vi vil jo helst slippe slike stunt, men vi vil jo bli sett! De smarte er bare smarte, de. De dumme derimot – de er herlige. Søte. «Jeg trodde Paris var et land i Australia, jeg». «Naw, så søt hun er! Hun trodde Paris var et land i Australia, hun. Naaw.» Så ler man. Ikke av henne, men med henne. Alle smiler, alle er glade. Den smarte jenta sitter på første rad i klasserommet, men blir likevel ikke sett. Hvilket århundre lever vi i igjen?
(Før man (jeg) blir bombadert med sinte kommentarer om at det er fullt mulig å både være smart og populær; jeg vet det. Mange er både smarte og populære. Jeg snakker ikke om alle, jeg snakker ikke så bokstavlig og jeg snakker ikke nødvendigvis om deg. Poenget er vel at vi ofte føler oss litt truet av eksepsjonelt smarte mennesker.)>
