Foreløpig tittelløs novelle, del 1.>

Han lukket kartongen med sjokolademelk omhyggelig. Kjøkkendøra stod på gløtt, og han kunne så vidt høre Dr.Phils psykologiske taler fra stua, og noe han trodde var gråt og hulk fra ei middelaldrende, feit, amerikansk dame som var gjest på showet.  Han så på kartongen uten å virkelig se på den.  Wow, tenkte han. Er jeg virkelig så sprø? Kunne jeg gjort det? Kunne jeg klart det? Han visste at det var svært upassende, men han kunne ikke noe for det. Han smilte.

Hun lukket juicekartongen omhyggelig, og satte den fort fra seg. Hun ble helt satt ut av sin egen tankegang. Tanken hadde aldri streifet henne før, men nå var den der. Tanken. Hun så på kartongen uten å virkelig se på den, og selv om hun visste det var svært upassende, kunne hun ikke noe for det. Hun smilte.

Ute var det høst, den tristeste årstida av dem alle, men også den mest spennende. Den med mest kontraster. Alt er så fargerikt og flott å se på, men sannheten er jo at alt er dødt. Dagene blir mørke.  Løvet fra trærne faller ned, legger seg på bakken, blir blåst vekk i virvler og glemt. Trærne står nakne igjen, tomme og kalde. Gresset falmer. Likevel er det en melankolsk stemning over det hele. En stemning både han og hun ikke kunne la være å ta del i, selv om det kanskje ikke var høsten de tenkte på.

På tv`n satt den feite, middelaldrende, amerikanske dama og hulket. Hun tørket tårene med en serviett hun hadde dratt opp fra boksen som stod på bordet mellom henne og Dr.Phil.  Han fikk med seg noe av Dr. Phils nådeløshet, men slo raskt av. Selvsagt psykobabbel fra en skallet, amerikansk tulling var det siste han trengte for øyeblikket.  Ingen tolket han bedre enn han selv, og i grunn trengte han ikke å bli tolket heller. Det hadde ingen betydning, for det kunne ikke endre det som allerede var.

Hun satte seg på en av de fem kjøkkenstolene. Den sjette hadde blitt ødelagt dagen før. Hun løftet glasset med juice opp mot munnen, drakk litt og satte det ned igjen. Hun så med tomt blikk ut i rommet. Kunne hun? Ville hun? Hun visste ikke. Det var for tidlig å si. Tanken slo henne jo først i dag, men å si at hun ikke var både begeistret og oppspilt hadde vært å lyve. Jeg er faen meg fuckings sjuk i hodet, tenkte hun. Ingen er så sjuk som meg. Igjen måtte hun smile, og hun ristet litt på hodet. Dæven. >

Del

Kommentarer

  1. Therese
    januar 28, 2010 / 13:09

    Hvor er resten av historien? Spennende.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.