Jeg er bare nødt til å skryte litt. Dette er til alle Kaizers Orchestra fans der ute. Se hva Kaizers skreiv til meg på MySpace for over ett år siden! (Og ja, jeg veit at det er mange der ute som syns det er «patetisk» å skryte av noe sånt på grunnlag av at de ikke husker meg uansett, og på grunn av at det sikkert finnes mange fler som har fått en slik hilsen, men jeg er veldig, veldig glad for denne hilsenen.)
Kanskje jeg skal fortelle litt om hvorfor jeg fikk hilsenen? Om du ikke er interessert kan du bare hoppe over dette avsnittet, og heller se på det jeg har skrevet litt lenger ned, for det er om noe helt annet.
I år blir jeg nitten år. Det vil si at jeg var sytten i 2006. Da er man desverre for ung til å komme inn på de fleste konserter, og det inkluderte, uheldigvis for meg, Kaizerskonserten på Samfundet i Trondheim. Vel, det stoppet ikke meg og venninna mi i å prøve. Vi bestemte oss for å dra på konserten samme dag konserten var, og kjørte til Trondheim i full hast rett etter skolen. Tror faktisk, til norsklæreren mins store forskrekkelse, at vi dro før timen var over. Vi bestemte oss for at vi skulle rekke boksigneringa som varte til klokka fem. Da hadde vi ihvertfall sett Kaizers, bare i tilfelle vi ikke kom inn på konserten (noe vi var ganske sikre på at vi kom til å gjøre…)
Vi kjørte i full hast klokka tre. Det var vinter, og turen fra Frøya, øya jeg bor på, til Trondheim tar egentlig to og en halv time. Vi skjønte at tiden kanskje var knapp, men det skulle holde så akkurat. Trodde vi. Desverre for oss avsluttet Kaizers boksigneringa ca. et kvarter før planlagt. Det resulterte i at vi missa signeringa. Her kan vi ha gjettekonkurranse: hvor mange minutter for seine var vi? Ja, akkurat: ca. femten minutter. Trist, trist.
Jaja, tenkte jeg. Da må jeg bare komme inn på konserten. Jeg ser da ganske voksen ut for alderen? Jeg er høy og voksen av meg. Det skal vel gå bra. Vi dro med positive sinn på vorspiel, drakk litt og koste oss med Kaizers-allsang. Tida nærma seg konsert, og vi gikk mot Samfundet. Der stod vi i kø bortimot en time. Det som er så tragisk med det hele er at ventinga i køa var det nærmeste Kaizers jeg kom. Venninna mi kom inn på konserten, men jeg ble selvfølgelig spurt om legitimasjon. Som du forhåpentligvis allerede har skjønt så hadde jeg aldeles ingen legitimasjon på meg. Eller, jeg hadde jo. Synd det der sto svart på hvitt at jeg var sytten.
Det som skulle bli min konsertopplevelse of a lifetime ble til reine helvette. Jeg grein, grein og grein. Der sto jeg; utenfor Samfundet og sang på Kaizers: «Her er det ingen plass for nok en blindpassasjer…».
Historien endte godt likevel. Jeg kjøpte billetter til Vega i København, og dro på konsert. Jeg fikk i tillegg konsertbilletter fra Kaizers selv på grunn av at en kompis fortalte min triste historie til dem. Snillt av både kompisen min og Kaizers, syns jeg. Konserten i Køben var virkelig min beste konsertopplevelse.
Nå skal jeg snart til Vega igjen. Tviler på at jeg får en slik kommentar i år, desverre, men jeg lever lenge på denne fra 2006.
Over til noe annet.
Vel, i dag har jeg vært plagsom til å blogge. Med det mener jeg at jeg har publisert endel innlegg for så å slette dem fem minutter senere. Jeg angra meg for at jeg publiserte dem, så jeg trakk dem tilbake. Kanskje ganske feigt, og sikkert utrolig plagsomt å trykke på en tom link. Jeg liker det ikke selv heller, så jeg beklager. Det
skal ikke skje igjen. Jeg vurderte til og med å poste en videoblogg, men fant ut at det er noe dere ikke
vil se. Jeg har enda ikke møtt på en trønder som har videoblogga, så på det grunnlaget vurderer jeg det faktisk sterkt enda. Det hadde vært kult å vært først… Det hadde også vært kult å gitt uttrykk for den søte, sjarmerende, fantastiske og jordnære trønderen jeg er. Kanskje jeg kan endre den harry oppfattelsen av trøndere? Store byrder hviler på mine skuldre nå.
Vel, vi får se. Kanskje i morgen? Meninger mottas med takk.
>
Dette kommer virkelig til å bli en kjedelig dag. Først skal jeg rydde, støvsuge og gjøre annet husmorarbeid man må gjøre når man har kjøpt seg hus med kjæresten, og i løpet av dagen skal jeg prøve å komme meg ut å gå en tur i det «fine» påskeværet. Det «fine» påskeværet består da av vind, snø, slafs (som er betegnelsen på skikkelig våt snø) og kulde. Deilig, deilig. Til og med Sala (hunden min ) skyr været. Hun løper raskt ut rett utenfor huset for å gjøre sine ærend, og kommer pilende tilbake raskere enn til vanlig. Om været er fint bruker hun irriterende lang tid på å finne akkurat rett plass til å gjøre fra seg. Det orker hun ikke nå. Det er da jeg vet at været faktisk er dårlig, og at det ikke bare er jeg som klager. 
