Nå er sola borte igjen. Typisk. Den har vært her i to dager. Men, nå skal ikke jeg klage på været. Det er ikke noe gøy å klage på været. Det er helg, og selv om jeg har fri hele uka er det ekstra godt med helg. Det er sikkert for at Kaj også har helg. Han har ikke fri på ukedagene, så helg blir ferie. Vel, denne lørdagskvelden skal vi bruke på å spille spill. Haha, det høres litt rart ut, men jeg elsker spillkvelder, selv om det bare er oss to. Spill er gøy! Så, i dag skal jeg nok ikke gjøre stort mer enn å rulle terninger, drepe Kaj i Risk eller bli multimillionær. (Legg merke til at jeg skal vinne i alt. Konkurranseinstinktet mitt er på.)

Jeg har forresten handlet på ebay igjen. Nå ligger den i Tyskland, så den er på vei. Jeg har bestilt meg et nytt objektiv til kameraet mitt, og objektivet skal visst være utrolig bra. Canon EF-S 17-55 f/2.8 IS USM. Veldig dyrt i Norge, litt dyrt på Ebay. Uansett, jeg håper det er verdt pengene og jeg gleder meg så utrolig mye til det kommer i posten! Da skal dere få se ordentlige bilder, da. Da blir det andre boller.
Har dere blitt bitt av Ebay-basillen, eller har du vært en av de heldige? >

Nå har jeg fått utallige mailer fra det britiske lotteriet om at jeg har vunnet masse, masse penger, jeg har hørt musikk i snart to timer uten å bli trøtt, jeg har sett masse idiotiske tv-program som jeg heller skulle vært foruten, jeg har herjet og kost med Rufus så mye at han nå ligger urørlig i et hjørne (kanskje jeg skal sjekke om at han lever?) og jeg har drukket mengder med vann. Konklusjon: jeg er ikke trøtt, og jeg gjør den absolutte feilen med å kjedeblogge et innlegg jeg aldri kommer til å publisere for at det er totalt verdiløst. Ikke bare for dere, men for meg også. Hvorfor gidder jeg? Jeg vet at jeg aldri poster slike innlegg. De blir lagt i arkivet, og antagelig slettet i morgen. Hvorfor bruke tid og krefter (det er vel kanskje å ta i) på noe jeg absolutt ikke vil at noen skal se?

Vel, jeg skal prøve å poste dette likevel. Da må jeg komme opp med noe interessant å skrive, og det kjapt. Tja, jeg kan kanskje fortelle om en av mine verste barndomsminner. Hvorfor jeg skal gjøre det, vet jeg ikke. Antagelig finner ingen det interessant, morsomt eller tankevekkende, for let's face it; det er ikke det. Det er skummelt. Vel, here we go.

Mitt verste barndomsminne (som jeg husker med det første) er en drøm. Eller, rettere sagt to drømmer som handler om det samme. Jeg skal ta den verste først. Det blir kanskje feil å kalle den «verst», men det var grusomt. Jeg lover. Jeg har traumer den dag i dag. Jeg drømte nemlig at jeg kom hjem fra skolen, og da jeg åpnet postkassa hadde jeg ingen anelser om at det ikke var post som var i postkassa. Jeg hadde forventet å finne reklame, regninger og annet som vanligvis ligger i ei postkasse, men det gjorde jeg så absolutt ikke. Det som lå i postkassa gjorde meg rimelig sjokkert. Det var ingen post der. Ingen brev, ingen regninger, ingen reklame. Opp fra postkassa stirret mamma på meg. Noen hadde pakket mamma ned i postkassa vår, og nå ba hun om hjelp. Min hjelp. Hun hadde vondt. Hun gråt og ba meg om hjelp. For en syv-åtteåring (eller hva jeg nå var, jeg husker ikke helt hvor gammel jeg var. Gammel var jeg i alle fall ikke) som er ufattelig glad i og beskyttende ovenfor mammaen sin var dette hard kost. Jeg syns det er hard kost for meg nå også, i en alder av snart nitten. Grusomt var det. Så sårbar hadde jeg aldri sett mammaen min.

Okei. Dette hjalp ikke. Nå vil jeg ikke sove engang.
Hadde du noen ekle drømmer da du var yngre?>

Jeg har ikke nevnt forkjølelsen som har kommet krypende i flere dager nå. Det har jeg ikke gjort i et håp om at den skulle slippe taket før jeg rakk å bli lei av den, men nei. Nå er nesa tett, halsen vond og forkjølelsen er et faktum. Da kan den vel også nevnes her, for jeg syns litt synd på meg selv her jeg ligger på sofaen, slapp og tett. Det regner. Været er skiftende, og det er vel kanskje en av grunnene til denne irriterende forkjølelsen. Likevel står grillen i full fyr utenfor. Vi er fast bestemt på å spise grillmat i dag, for det er lenge siden sist. Vi trosser været. Apropos vær; jeg kan ikke fordra når alle sier; «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær». Det finnes selvfølgelig dårlig vær! Jeg ser og føler det ofte. Dårlig vær er et faktum her på Frøya. Så slutt å fortell meg at det ikke finnes dårlig vær.

Da skal vi grille. Selv om forkjølelsen ikke forsvinner av det, blir jeg i alle fall god og mett. Deretter skal jeg sove, og så håper jeg at forkjølelsen har forsvunnet til jeg våkner. Sannsynlig? Næh. Men, det er alltid lov å håpe at enten Harry Potter eller kanskje heller Hermine Grang tar turen innom meg mens jeg er i Drømmeland.

>

Nå har jeg nettopp sett en film om voldtekt. En svensk (les: bra) film, og da begynner jeg selvfølgelig å tenke på dette temaet. Voldtekt. Jeg har alltid irritert meg grenseløst over mennesker som sier at voldtektsofferet selv er litt skyld i å bli voldtatt. Nei, det blir feil å si at jeg har irritert meg. Slike mennesker har gjort meg forbannet.

Likevel har jeg nå tenkt på saken på en litt annen måte. For all del, det er ikke noe i hele verden som rettferdiggjør voldtekt, og det er heller aldri offerets feil. Aldri. Aldri. Forstå meg rett nå. Jeg mener likevel at vi jenter bør oppføre oss. Vi bør ta ansvar for vår oppførsel, og til og med den blondeste av oss bør vel skjønne at det å være en skikkelig teaser ikke er det lureste i verden. Det er kanskje ikke det lureste man gjør å gi flørtende signaler til alle rundt seg. Det er kanskje ikke så lurt å drikke seg dritings for så å kline med en hel gjeng på cirka tjue stykker i ført en bh og en kort shorts som viser halve rumpa. (i frykt for å støte noen; dette gjelder selvfølgelig ikke alle voldtekter. Fåtallet, antagelig.) Er det alene skyld i voldtekt? Selvfølgelig ikke. Rettferdiggjør det voldtekt? Nei. Tar det vekk skyld fra voldtekterne? Nei. Er det offerets feil på grunn av dette? Nei. Likevel. Det skader ikke å være smart.

Kanskje det er slik mange av de jeg har forbannet meg over har tenkt? Kanskje har de bare uttalt seg feil, slik at jeg har misforstått? Tja, noen av dem har sikkert det. Ikke alle. De som er innen for «ikke alle» er mennesker som fremdeles gjør meg forbannet. Mennesker som forsvarer voldtekt med å si at offeret selv er skyld i det, har jeg null respekt for. Jeg tåler ikke slike mennesker.

(Filmen heter forresten «Säg att du älsker mig».)>