Jeg er så glad, så glad, så glaaad! Rufus er nemlig hjem igjen. Han fant selvfølgelig ikke veien hjem selv, for så smart er han riktignok ikke. De siste par dagene har vi snakket med noen som hadde sett en svart katt i nabolaget sitt som de ikke hadde sett før, og både de og vi tenkte selvfølgelig at dette kunne være Rufus. I går kveld klokka halv tolv ringte telefonen min. Jeg tok den, og fikk høre at den svarte katten satt på trappa til ei dame ikke så veldig langt unna nabolaget vårt. Jeg og Kaj nølte ikke med å starte bilen, og kjørte i vei for å finne Rufus. Vi fant frem til huset, og dama åpnet døra. Der stod det en liten, svart kattepus på gulvet, og jeg sa: «Nei, det er ikke han!». Jeg ble så skuffet. «Den der er jo for liten…er den ikke?» Så ble jeg usikker. Jeg kjente faktisk ikke igjen min egen pus med det samme, men det kan være påvirket av trøtthet. Pusen ble løftet opp, og selv om at jeg var overbevist om at han var mye lettere nå enn før, så skjønte jeg at det virkelig var Rufus. Så nå er pusetassen endelig hjemme igjen. Hurra, hurra, hurra! Han er heldigvis ikke fornærmet for at jeg ikke kjente ham igjen med det samme (jeg er fremdeles litt flau over den biten), for han har vært enormt glad og kosete. Dessuten var han veldig glad for å se igjen Sala. Åh, jeg er så glad. Faktisk så glad at vi har fått time hos dyrlegen i morgen, og da skal Rufus kastreres. Hihi, stakkars.>
