Rufus, som ikke har vært hjemme siden onsdag, og dama med verdens rareste tommel.
Jeg vet ikke hva det er med meg, men jeg har blitt en skrekkelig kjedelig person. Man blir kjedelig av å gjøre mindre enn ingenting, og jeg gjør faktisk mindre enn mindre enn ingenting. Det gjør meg utenkelig kjedelig, og det fører selvfølgelig til at bloggen har falt minst hundre trappetrinn og ser for tiden verre ut enn stakkars Arne som alle vet går mot døra. Dermed bør jeg vel finne på noe. Gjøre noe som kan inspirere meg til å bli et mindre kjedelig menneske. Finne noe som kan fungere som viskelær, så jeg får visket bort bokstavene som står skrevet i panna mi. T-A-P-E-R. Nei, okei. Nå er jeg litt vel hard mot meg selv, men jeg mener det. Jeg må finne på noe snart, og jeg sikter (dessverre) verken til klesvask, oppvask, mopping eller annet husmorsarbeid jeg kanskje burde gjøre nå som jeg er hjemme omtrent twentyfourseven. Jeg sa inspirerende, ikke de…et eller annet som ikke er særlig bra. Destruktivt er vel ordet jeg leter etter. Tips?
Forresten så er Rufus borte. Han har ikke vært hjemme siden onsdag, og det skremmer meg. Jeg savner godklumpen, så nå bør han finne veien hjem snart. I morgen skal jeg henge opp lappe på butikken for å høre om noen har sett ham. Dessuten skal jeg gå rundt omkring i nabolaget og riste med en eske kattemat og rope «Rufus» så høyt jeg kan. Jeg kommer antagelig til å bli løpt ned av alle kattekrek som befinner seg i flere mils omkrets, men så lenge Rufus også dukker opp er jeg fornøyd. Come back to me, sugar.>
