«Hvordan er det egentlig å være gravid?» spør mange meg. «Var det planlagt?» «Hvorfor vil du få barn så tidlig?» «Er du ikke litt ung?» «Hvorfor kaste bort ungdomstida di?»
Jeg får mange spørsmål, og det er vel egentlig ikke så rart. Jeg er ung. Nitten år og sitter her med hus, hund, katt, stasjonsvogn, mann (ikke «mann» som i gift, men «mann» som i kjæreste) og snart barn. Jeg er jo nesten blitt ei kjerring, og det før jeg er fylt tjue. Det blir spesielt, som hu dama i den reklamen ville ha sagt. Så, hvordan er det egentlig å være gravid? For å være helt ærlig så er det alt. Det er både gøy og kjedelig på samme tid. Det er selvfølgelig mest gøy, men å si at bekkenløsning og ryggsmerter er gøy er vel kanskje å overdrive. (Jeg har forresten blitt sykmeldt til permisjonen begynner nå.) Men resten er fantastisk. Sparkene, bevegelsene, responsen vi får når vi snakker til magen. Hikkingen. (Ja, jeg kjenner faktisk at babyen hikker. Hvor gøy er ikke det?) Og selvfølgelig; den voksende magen. For meg er dette å leve. Noen foretrekker festing til langt på natt, minimalt med ansvar og annet gøy. Det er selvfølgelig ikke noe galt med det, men jeg foretrekker noe annet. Jeg foretrekker familieliv, jeg. Sært? Tja, kanskje.
Hvorfor vil jeg bli ei ung mor? Vel, jeg ser faktisk mange fordeler med det. Tenk hvor mye jeg får oppleve av barnets liv, og kanskje til og med av barnebarns liv. Jeg vet det er langt frem i tid, og jeg har ikke tenkt mer enn overfladisk over det, men tenk hvor mye jeg får med meg da, dere! Jeg skal bare leve en gang, for jeg tror verken på himmelen eller et liv etter døden, og da føler jeg det er viktig å gå for det man vil. Det er viktig å gjøre det man føler for å gjøre, og heller satse på at det er et riktig valg. Blir det feil på noen måte, ja, da er det bare å gjøre det beste ut av det også. Så feil kan det da ikke bli.
Som jeg tidligere skrev; for meg er dette å leve. Mange har sine betenkeligheter, og sier «Men hva om det blir slutt mellom deg og Kaj? Dere har jo ikke vært sammen så lenge…» Skal man begrense seg til alt som er safe kommer man til å få et kjedelig liv, og jeg er ikke villig til å kaste bort livet mitt på å hele tiden tenke på hva som kan skje. Man kan aldri være sikker på at man skal kunne holde sammen med samme person i et helt liv. Mennesker osm har vært sammen i førti år går også fra hverandre. Også de splittes, så om man skal tenke slik kan man i prinsippet aldri få barn. Det er kanskje litt vanskelig å skjønne hva jeg mener nå, men jeg får ikke formulert det på noen bedre måte. Man vet aldri hva som kan komme til å skje, og derfor bør man leve livet sitt slik man vil i dag.>
Hei hei
Veldig bra innlegg og spennende å lese.. :) Er veldig enig med deg, om livet og det å leve. Jeg har vært i gjennom en hel del i det korte livet mitt, men vet at det finnes så mye mer enn festing her i livet. Er selv samboer og forlovet med en gutt som jeg ikke har vært «såå» lenge sammen med ( selv om jeg har kjent han siden jeg var liten), og vi føler også at vi helst skulle vært gift og hatt barn nå med en gang. Det er rart, at det jeg før følte var noe «skummelt», nå er helt naturlig, og noe man virkelig ser fram til!
Det handler om hvilken innstilling man har, og ikke om hvor gammel eller ung man er :) Jeg tror også at ved å få barn tidlig, så får man også oppleve masse som mange andre ikke rekker :)
Hilsen fra meg :)
Det er så koselig å lese gravid-innlegg :’) Hehe. Se på forberedelsene og lese om forventningene osv.
Men en annen ting som jeg lurte litt på. Hvordan ligger du ann sånn økonomisk sett? Hva slags utdannelse har du, hva slags jobb har du og hvor lenge har du jobbet?
Hilsen babygal jente ;P
PS: Jeg er stooorfan av bildene og bloggen din! :D
Hei:)
Må bare si at jeg eg helt enig med det å måtte leve live, og at det å kunne få se mest mulig av barnets oppvekst må være en fantastisk tanke. Og ja, alt handler ikke om å feste å være ute til du skal stå opp. Jeg hadde aldri hatt noe i mot å sitte hjemme på en lørdags kveld med et glass brus.
Kjempe bra Innlegg! Veldig enig! :)