Nå har jeg nettopp sett en film om voldtekt. En svensk (les: bra) film, og da begynner jeg selvfølgelig å tenke på dette temaet. Voldtekt. Jeg har alltid irritert meg grenseløst over mennesker som sier at voldtektsofferet selv er litt skyld i å bli voldtatt. Nei, det blir feil å si at jeg har irritert meg. Slike mennesker har gjort meg forbannet.
Likevel har jeg nå tenkt på saken på en litt annen måte. For all del, det er ikke noe i hele verden som rettferdiggjør voldtekt, og det er heller aldri offerets feil. Aldri. Aldri. Forstå meg rett nå. Jeg mener likevel at vi jenter bør oppføre oss. Vi bør ta ansvar for vår oppførsel, og til og med den blondeste av oss bør vel skjønne at det å være en skikkelig teaser ikke er det lureste i verden. Det er kanskje ikke det lureste man gjør å gi flørtende signaler til alle rundt seg. Det er kanskje ikke så lurt å drikke seg dritings for så å kline med en hel gjeng på cirka tjue stykker i ført en bh og en kort shorts som viser halve rumpa. (i frykt for å støte noen; dette gjelder selvfølgelig ikke alle voldtekter. Fåtallet, antagelig.) Er det alene skyld i voldtekt? Selvfølgelig ikke. Rettferdiggjør det voldtekt? Nei. Tar det vekk skyld fra voldtekterne? Nei. Er det offerets feil på grunn av dette? Nei. Likevel. Det skader ikke å være smart.
Kanskje det er slik mange av de jeg har forbannet meg over har tenkt? Kanskje har de bare uttalt seg feil, slik at jeg har misforstått? Tja, noen av dem har sikkert det. Ikke alle. De som er innen for «ikke alle» er mennesker som fremdeles gjør meg forbannet. Mennesker som forsvarer voldtekt med å si at offeret selv er skyld i det, har jeg null respekt for. Jeg tåler ikke slike mennesker.
(Filmen heter forresten «Säg att du älsker mig».)>
