frøya9

froya8

froya6

froya5

froya4

froya3

froya2

froya7

froya1

play

Dette oppsummerer egentlig hele påska ganske så fint; Mye lek og moro. Og rebus med påskeegg som premie var en like stor suksess i år som i fjor. Vilja løp i front og leste opp lappene høyt til de tre andre, jeg løp etter med kameraet i hendene. Kos.

frøyafixedviljafrøya2frøya3

I dag:

Vi sitter i badestampen. Vilja leker med en leke-vannkanne.
Vilja: «No ska æ vann dæ, så du veks, mamma!»
Hun tømmer vann på meg.
Meg: «E æ så fin som en blomst?»
Vilja: «Nei! Du e da my finer.»
«Dessuten betyr ikke en blomst nå. Det gjør du», legger hun til.

viljahuske1 vilja2

I dag dro jeg til Frøya, et par dager tidligere enn planlagt, og nå gleder meg veldig til å hente Vilja på onsdag og feire påske med henne. Det blir digg.

firstbildnew

Det er rart hvordan man kan føle seg som en dårlig mor, selv om man gjør det som er best for barnet. Jeg kvier meg alltid for å si «Jeg er helgemamma, jeg. Jeg har Vilja kun annenhver helg.» Selv om de aller fleste antagelig ikke mener å dømme, så ser mange av dem alltid litt forvirret ut, og spør – på varsomt vis – hvorfor. Som mor må man ha en grunn til å ikke ha hovedsamvær med barnet sitt. Man må rettferdiggjøre det med noe. Som for eksempel at jeg er bipolar, ustabil og ikke helt egnet som mor.

At jeg faktisk har en grunn, er en sak. At jeg trenger en, er en annen. Det er klart jeg er egnet som mor. Det er jo akkurat det jeg er – når jeg klarer å sette barnet foran mine egne behov. Syns jeg det gir god mestringsfølelse å ikke være involvert på måten jeg helst skulle ha vært i livet hennes? Lage middag til henne hver dag. Hjelpe med lekser. Være med på svømmekurs. Kjenne vennene. Kjenne foreldrene til vennene. Arrangere barnebursdag. Nei, jeg syns det er like trist hver eneste dag at jeg går glipp av så utrolig mye. Men hva er alternativet? Sånn er det. Og alt i alt er det best for alle.

De fleste foreldre er opptatte av å se barna sine glade. Heldigvis. Men det er utrolig hvor raskt det kan glemmes når det blir samlivsbrudd og bråk. Foreldre setter plutselig barna i midten – og ikke fremst. Ikke foran alt annet. Barnas interesser glemmes nesten, i et kappløp om hvem som skal være den mest egna og beste forelderen. Eller bare den som skal vinne kampen. Ens egne problemer og utfordringer glemmes også. Man blir blind på hva som er rett å gjøre.

Jeg er stolt over at jeg har gjort valg som er gode for Vilja. At jeg alltid har tenkt på henne og hennes beste. At jeg og pappaen kommuniserer godt, samarbeider og jobber sammen – for henne. Men føler jeg meg litt dømt i blant? Føler jeg meg som en dårligere mor enn jeg skulle ønske jeg var? Helt klart. Ja, Vilja har det bedre med å bo fast hos far. Men om det er mor som har hovedansvaret, så spør man aldri hvorfor. Man tenker aldri at far må ha en jævla god grunn til å ikke ha mer samvær. Man setter ikke spørsmålstegn til hans evner til å være far. Far er far, mor er mor, liksom. Det er vel kanskje derfor jeg kvier meg for å fortelle at jeg er helgemamma og. «Åja, men det er noe galt med deg, ja. Da skjønner jeg.» Sånn kan det føles, selv om tankene bak er automatisert, og ikke ondsinnet.

høst5hlst6høst4høst2høst1
Fler nye gamle bilder. Det har blitt fredag – endelig. For ja, nå er det bare godt med helg, og ikke kjedelig som det har vært i en god stund nå. Jeg blir sprø av hodepina som fremdeles plager vettet av meg, så nå skal jeg ta kveld, legge meg i senga og sove så lenge som jeg bare vil i morra. Ingen spennende fredagskveld med andre ord, og i morgen blir det ingen spennende lørdagskveld heller. Hugs.

playpretend

Vi tar et bilde til, vi. Snille, omsorgsfulle, vakre, flinke Vilja. Dette bildet er fra 2012. Den kaninen har virkelig fått vært med på en hel masse. Da hun var ni måneder gammel, var vi på Barnas Hus i Trondheim. Plutselig strekker hun ut armene og gir et sterkt inntrykk av at det er noe hun vil ha tak i. Jeg plukker frem en leke etter den andre, mens hun bare blir mer og mer grinete og utålmodig. Så ser jeg kaninen, og løfter frem den. Siden det øyeblikket har kaninen alltid vært med. Overalt. I senga, i barnehagen, på reise, i lek, til meg, til pappaen. Nå er hun syv år – og selv om kaninen kanskje ikke har den samme fluffy «pelsen» lenger, er den fremdeles like viktig. Jeg syns det er megasøtt! Kaaaaanin, som den ble kalt. Med lang a.

Ohwell, nok mimring for nå. Nå skal jeg sminke meg litt, og fyke til skolen! Det blir en lang dag i dag, så nå gleder jeg meg veldig til fredagskveld og helg. Jeg skal jo dessuten ta bilder av Noras lille Ulrik som ble født nå på… Mandag? Jeg tror det. Eller søndag. Han er i alle fall ikke gamle gutten! Det blir kos.

nyserie3 nyserie1

To gamle bilder i ny drakt. Jeg har nyfikset hele denne serien, og den finner du i sin helhet i portfolioen min. Direktelink her om du er lat. Haha! Jeg er egentlig ganske sur, for jeg har snudd hele leiligheta på hodet for å finne en harddisk jeg savner. Og ikke finner jeg den heller! Søkkvekk. Dritkjipt, for jeg har en hel del bilder jeg savner som jeg vil fikse på nytt. Snufs. Jaja. Nå er det natt for lenge siden, og jeg må bekjempe lakenskrekken asap. Hugs. 

Her kommer to videoer med en samling av videoklipp av lille-Viljis! Jeg syns jo hun er verdens søteste. Det har hun alltid vært! Håper dere liker disse to videoene. Jeg ler jo hver gang jeg ser dem, haha! Rop ut om videoene er i feil størrelse, for jeg sliter litt med å få til akkurat det der, nemlig. Annoying! Er det forresten noen som så Superjenter som jeg pratet om i forrige innlegg, da? For det ligger på Sumo! Just a reminder. Haha! God helg!