Mandag. Igjen. Jeg våkner tidlig, og tusler ut på badet. Tisser, før jeg vasker hendene og ser meg selv i speilet. Håret står til alle kanter, jeg er sminkeløs og lett rød i kinnene. HerregudI dag kommer jeg ikke til å gå ut døra her, ass. Ikke i dag heller. Men nå er det blitt litt senere på dagen, jeg har fått på klær, og et tryne man faktisk kan vise seg i offentligheten i, og er klar for å ikke bare sitte her og sutre. Nå stikker jeg for å møte Frida! Jeg tar dessuten med kameraet, for å ha en liten shoot med Frida. About time! Hugs.
Reunion
Her kommer en drøss med bilder fra da jeg dro til Frøya for å være med på reunion! I år er det 10 år siden denne gjengen (og alle de som ikke møtte opp) gikk ut fra ungdomsskolen. Jeg valgte å være edru, siden 16.mai-festen ikke gikk så bra for min del. Det var en megahyggelig kveld (i alle fall til alle andre utenom meg ble drita), og det var skikkelig godt å dra hjem til mamma og slappe av når det ble for mye fyll og tull. På vei hjem ble jeg stoppa av politiet, da. Ikke at det var så farlig, for jeg hadde ikke kjørt for fort, og ikke kjørte jeg i fylla heller – som antagelig var det de ville sjekke in the first place. Fyllekjøring er ikke akkurat uvanlig på Frøya, nemlig.
Men nok om det. Det var en kjempehyggelig kveld med masse gode historier fra ungdomsskolen. Tenk at det er 10 år siden vi ble ferdige der, da! Sykt. Og tenk at de aller fleste av oss var oss selv lik. Det var ikke som på film, hvor man ikke kjenner igjen hverandre overhodet. Det er sikkert på grunn av sosiale medier, tenker du, men det er ikke det. Folk er virkelig seg selv lik. Både utseendemessig og måten å være på. Noen erfaringer og opplevelser rikere, selvfølgelig, kanskje et barn eller to, kanskje et ekteskap, men allikevel… Så er vi oss selv lik. Enten vi vil innrømme det eller ei.
Tidsfordriv
Dette bildet er ikke ment som noe megabra bilde, altså. Det er kun meg, en ødelagt ekstern blitz og en hvit vegg her i leiligheta. Men kjolen er fin. Og håret er kort og fint, det og. For ja, kjolen er nok også litt kort. Men fin. Og jeg har rosa lepper og blå øyne. Jeg liker rosa lepper og blå øyne. Og kort kjole og kort hår. Og jeg liker å ta bilder med en ødelagt ekstern blitz og en hvit vegg her i leiligheta.
16.mai
Fra venstre: Renate, Frida, meg og søss Gina.
Jeg kom plutselig på at jeg hadde lagt den nye minnekortleseren i veska, og hoppet derfor opp fra senga for å sjekke, selv om jeg hadde lagt meg. Og joda, der lå den! Jeg løp til macen og testa, og JIPPI! Den fungerte plutselig igjen – sånn helt uten videre! Så nå kan dere forvente dere en hel del innlegg som burde vært postet for lenge siden. Som disse bildene som er fra 16.mai. Fire, fine jenter dro på fest! Jeg tror ikke så mange av oss var like fine på 17.mai, men… Det får så være. Åh, nå skal jeg gjøre klar flere innlegg, så jeg har! Utrolig digg med kamera som det faktisk er vits i å bruke igjen. Blogg-overkill on its way… Håper dere tåler litt mer innlegg fremover! Hugs.
Irritasjon over meg selv
Nå ser det plutselig ut til at minnekortlesere kan fungere på macen(e) igjen, sånn helt ut av det blå! Men da har jeg selvfølgelig rota bort den nye minnekortleseren som fungerer (og sitter kun igjen med den som er ødelagt) et eller annet sted. Grrrr. Typisk. Jeg får alltid til å rote til det meste, på en eller annen måte! Hva med å ikke være så glemsk, distré, fjern og rotete? Grrr igjen. Påfyll med mer Sugarfree Redbull. Kanskje det kurerer noe! Hvis ikke, får jeg i alle fall vinger. Da flyr jeg til syden og driter i hele minnekortleseren, og kommer aldri tilbake! Så det, så. Hugs.
Throwback
Gamle bilder, selv om hårsveisen er ganske så lik (bortsett fra at håret var rosa på disse bildene). De får meg allikevel til å tenke på hvor godt jeg liker å ha kort hår. Og hvor fint jeg egentlig syns det er. I morgen drar jeg hjem til byen, og da skal jeg få fiksa håret enda litt mer. Ruby Rose (fra Orange is the new black) skal være inspirasjonen, så det blir knall! Dama er jo awesome. Både på håret og ellers, og hun er dessuten den peneste dama i hele verden. Sånn cirka. Men anyways, kort hår rocks, jeg er tøff og ha det bra.
En dag med bedring
I dag har jeg hatt en fantastisk dag. «Fantastisk» er altså en betegnelse jeg bruker om dager som er bedre enn på veldig lenge. Dagen i dag var en sånn. Humøret var godt. Tanker om fæle, negative ting har holdt seg unna, og i dag var jeg bare glad for å leve. I dag levde jeg, nemlig. Jeg drakk brus i sola, var med fine venner og brukte tiden akkurat som den skal brukes på sånne dager. Hvor lenge er ikke det siden?! Slike dager har jeg kun opplevd via venner på Snapchat og Facebook tidligere i sommer, tror jeg. Det var utrolig godt med en god dag, og her får dere et par bilder fra den og.
Ja, og forresten. Søstersen, mannen, de tre barna og selvfølgelig Gizmo kjørte fra Hudik i gårnatt, og kom presis til frokost her på Orkanger klokka litt over sju. Klart jeg var våken, og jeg fikk kost masse med vovven som jeg ikke har sett på over tre måneder! Detgjorde godt, det og! Deretter dro jeg til Amfisenteret og fant en Drop In-frisør, og impulsivt satte jeg meg ned i den ene stolen og lukka øynene. Resultatet ble kort, kult og typete! Right up my alley. Det skal jeg få til nye, fine bilder av. Can´t wait! Hugs.
En forespørsel
Hei, dere! Jeg ligger i senga og har gitt opp å sove for lenge siden. Jeg husker ikke sist jeg sov ei hel natt, haha. Det var luksus, det! Når man sover godt, og ikke er vant til å ha mareritt, våkne hver time eller kun sove 3 timer per natt, så tenker man ikke over hvor digg det faktisk er. Nå hadde jeg betalt dyrt for ei eneste natt med uavbrutt, sammenhengede søvn i mer enn 2 timer. Fordelen med å sove lite er jo at man er mye våken, og får mye tid til å gjøre ting. Haha! Men nok om det.
Jeg har en forespørsel. En liten bønn, nesten. Når man går ut og inn av institusjoner år etter år, er det vanskelig å se de menneskene som har en psykisk sykdom som aldri kommer til å forsvinne, men som allikevel er friske mesteparten av tiden. Friske nok til å aldri vurdere om man egentlig orker, om du skjønner hva jeg mener. Det er ikke alltid så lett å verken se eller høre de historiene, selv om alle rundt en forteller at «det er mange med bipolar lidelse som lever godt og stabilt», for eksempel. Vel. Det er mulig, det. Nå trenger jeg bare å høre om de menneskene. Jeg trenger å se de. Jeg trenger å få et håp om at det ikke skal bli sånn her, eller eskalere videre slik det har gjort de siste fem årene, år etter år.
Så om du er en av disse, hadde jeg virkelig satt pris på en liten kommentar. Eller en mail. Eller en melding på Facebook. Et eller annet. En eller annen solskinnshistorie som kan lyse opp håpet litt. Og nå skal jeg slutte å skrive, før jeg høres ut som et ordtak skrevet på ei masseprodusert treplate. Dere skjønner vel tegninga. Jeg hadde satt veldig pris på det! Hugs.
Happiness is a warm puppy
Bilder av meg og fineste, beste Gizmo fra i fjorsommer. På torsdag kommer søstersen, mannen hennes og mine fine tre tantebarn + Gizmo på ferie til Norge. De bor jo laaang vekke i Sverige, så det er ikke bare å ta en svipptur på besøk for å treffe dem når man skulle ønske det. Derfor gleder jeg meg naturlig nok veldig til å treffe dem, og ikke minst treffe Gizmo igjen! Jeg har ikke sett ham på tre måneder, så jeg er litt usikker på om han kommer til å kjenne meg igjen. Haha. Jeg håper i alle fall det. Han er så god!
Hunder er gode dyr. Gizmo har nok flyttet til Sverige for godt nå, men heldigvis får jeg jo treffe ham i blant. Han er jo i familien, og ikke langt borte til noen jeg ikke kjenner. Jeg skal nok ha en hund igjen en gang – men da skal jeg ha mer plass, mer tid/energi og kanskje en type å bo med som kan være med på å hjelpe til. Og det skal være en Golden Retriever, ikke en liten hund. Men det blir nok noen år til. (Sjansen for at jeg finner meg en fyr som liker meg og som jeg liker er ikke særlig stor, nemlig!) Så får jeg være hundetante enn så lenge.
Saturday night
Nå skulle jeg egentlig vært på bursdagsfest. Det er lørdag, det er sol, det er varmt og det er fest. Men uansett hvor mye det virkelig frister, så får jeg meg ikke til å dra. Jeg har ikke energi til å dra dit og være edru, som da betyr at jeg måtte ha tydd til alkohol for å få det. Rus gir kun en illusjon av energi der og da – men i virkeligheten bruker man bare av energien man ikke har. Man kommer altså enda mer på minussida enn man var i utgangspunktet, noe som sjelden er et godt valg. Det valgte jeg å droppe denne gangen, så da ble det en rolig kveld. Jeg valgte faktisk å dra tilbake til Orkanger, så jeg slapp å sitte alene hjemme i leiligheta og bli frista til å feste allikevel. Fornuftigheten lenge leve. Haha. Heldigvis er det mange flinke ansatte på DPS-en, som gjør lørdagskvelden bedre, selv om man er her og ikke på bursdagsfest. All kreds til dem! Håper dere har en fin lørdag! Hugs.
- Nyere innlegg
- 1
- …
- 32
- 33
- 34
- 35
- 36
- 37
- 38
- …
- 131
- Eldre innlegg