Noen psykiske lidelser er mer sexy enn andre. Sånn er det virkelig. Å få bipolar-diagnosen tilbake i 2013 var absolutt ikke like skambelagt og kjipt som det er å få diagnosen emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (EUPF). Eller borderline, som den også kalles. Hvor mange kule mennesker vet man ikke av som er/var bipolare? Jeg kan nevne Robbie Williams, Kurt Cobain, Hemingway, Stephen Fry, Jim Carrey, Buzz Aldrin og Beethoven. Hvor mange vet vi av med EUPF? … Nei, akkurat.
Aldri i løpet av min tid som bipolar fikk jeg høre «hun bare later som», «hun er oppmerksomhetssyk» eller «hun vil være syk», som er noe av det jeg har fått høre i det siste – etter at EUPF ble mistenkt og etterhvert også kom på papiret. (Selv om jeg er usikker på om den stemmer, da.) Og det som er så komisk – ja, nesten litt ironisk – er at for meg føles EUPF-diagnosen mye verre enn bipolar-diagnosen. Det er ironisk at en diagnose jeg selv føler er vanskeligere både å takle og å leve med, faktisk blir sett på som… Tja. Hva skal man si? Som skuespill. At det blir sett på som svakhet, som et eget valg eller som et rop om oppmerksomhet. Men om man er bipolar – ja, da får man høre at det ikke er ens egen feil, for det er jo en kjemisk reaksjon i hjernen!
Min aller første psykolog sa til meg: «Noen får hjerteproblemer. Du fikk bipolar.» Samme respekt og forståelse gjelder tydeligvis ikke den andre diagnosen. I stedet for å få høre at man skal få hjelp til å lære å takle diagnosen sin, blir man sittende igjen og føle at man selv er skyld i det, at man er et håpløst menneske, at man bare skaper problemer og at man ikke er verdt en dritt. At man ikke engang er verdt å høre på. I stedet for å få hjelp, blir man sittende igjen med masse skam, selvbebreidelse og skyldfølelse.
Foto: Shutterstock
Det er kanskje ikke så rart at EUPF-diagnosen ofte forbindes med en ond sirkel av et destruktivt handlingsmønster. Man blir lett pessimistisk, negativ og… Vel, «behandlingsresistent». Skammen og selvhatet vokser, og det hjelper ikke at man får høre fra politi, leger eller andre mennesker innenfor psykiatrien at man bare later som. At man vil være syk. Sånn er det virkelig ikke. Spesielt vanskelig er det å få høre sånt av helsepersonell. Leger, psykologer, psykiatere. Mennesker med høy status, mennesker med troverdighet. Om en lege peker på en ku og sier at det er en sau, hjelper det ikke at pasienten sier at det er en ku. Da har det blitt en sau.
Et lite utdrag fra sistnevnte artikkel:
«En tredje mulighet er å alliere seg med kontrollsiden i personen. Dette innebærer at man avviser personens behov for hjelp og heller gir signaler som uttrykker at man må «ta seg sammen». Man uttrykker negative utsagn, som at pasienten «manipulerer», bare er «ute etter oppmerksomhet» og liknende. Resultatet blir på ny en avvisning av det sårbare og vonde i personen.»
Du er jo absolutt inne på noe, her!
Altså, det vet du jo, men tenk på anoreksi, for eksempel.
Det er vel nærmest en statuspykdom?
Godt innlegg.
Å få en borderline-diagnose er ikke en lettelse, som det kan være når man får ADHD- eller bipolar-diagnosen. Der man i sistnevnte tilfeller gjerne kan tenke «Å! Så det er DERFOR jeg er som jeg er», virker det som man skal tenke «Aha Så dette er min skyld, og jeg må skjerpe meg». Borderline utvikler man gjerne etter en barndom med mangel på omsorg og trygghet, og ofte også mobbing og seksuelt misbruk. Sånn sett kan det sammenlignes med Post-traumatisk tress-syndrom (PTSD) som heller ikke oppstår på grunn av en «feil» i hjernen, men som likevel er godtatt som sykdom og ikke vrangvilje.
TUSEN, TUSEN TAKK for at du tar opp dette! Jeg har gang på gang prøvd å si fra til behandlere, i gruppeterapi osv. at den måten jeg behandles på gjør meg dårligere – men det blir ikke hørt på. Stemmen min har ingen betydning. De hører ikke på det jeg sier med stemmen: at jeg trenger å bli møtt på en annen måte, at det de antar om motivene bak handlingene mine ikke stemmer, eller at jeg en periode trenger mer intensiv hjelp. Likevel syns de ikke å forstå at det er nettopp derfor jeg igjen og igjen havner på det samme kjøret med legevakt, utallige sting, selvmordsforsøk… Det virker som om denne forskningen psykologene sier de sitter på, sier at vi skal få så lite hjelp som mulig; at når vi er i en selvmordskrise er det ikke «egentlig» en selvmordskrise (men som du sier – et forsøk på å få oppmerksomhet), og at vi derfor ikke skal tilbys akutthjelp. Det gjør meg så utrolig frustrert. Alt med hvordan denne diagnosen behandles gjør meg egentlig frustrert. Jeg har savnet at det blir skrevet mer om det, at det er noen som allerede har «en stemme» som forteller om det fra innsiden – så jeg ble nesten på gråten av å se dette innlegget. Håper du fortsetter å opplyse folk! <3
♡♡♡♡
Forfatter
<3 Huff! Jeg syns det er så synd at det er sånn. Vi får bare fortsette å si fra! Fortsette å fortelle hvordan det er (og IKKE er). Stå på! <3
Godt skrevet Drea. Borderlinetumor kan jeg lite om. Har lært at det er som å være mellom to stoler. Det er verken det ene eller det andre. Kanskje derfor det er en vanskelig diagnose å forholde seg til.
Godt du tar det opp diagnose og problemstilling rundt dette☺
Jeg gikk motsatt vei, første EUPF i nesten 15 år, så bipolar lidelse de siste 3 årene. Måten jeg blir behandlet på i psykiatrien er som helvete og himmel. EUPF er en diagnose som utrolig nok blir stigmatisert av psykiatrien. Jeg leste en gang en artikkel skrevet av en psykiater, hvor overskriften var «Disse menneskene skaper store problemer for både det psykiske og fysiske hjelpeapparatet.»
Utrolig godt skrevet, Drea. Vi trenger stemmen din. EUPF er vondt, vondt, vondt. Jeg leser her og der at det er noen positive sider til det (kreativitet, empati), men jeg har ikke sett noe særlig til de sidene. EUPF for meg har gjort det vanskelig å spørre om hjelp (men det har blitt bedre etter flere måneder hos supre terapeuter), og de gangene jeg har turt å spørre om hjelp, sikkerhet, midt i en krise, har jeg blitt sendt hjem igjen. Samtidig har jeg vært heldig med de som møter meg poliklinisk hver uke, de står støtt selv om jeg vakler. Etter at jeg fikk diagnosen, leste jeg bare fælt om den på nett, men det finnes heldigvis de i psykiatrien (og somatikken) som tar det seriøst. Jeg håper de er rundt deg et sted også. Jeg fikk nettopp tips om en type gruppeterapi kalt STEPPS/STAIRWAYS som er rettet mot EUPF problematikk og lignende. De starter opp til høsten her i Namsos, så foreløpig er det bare brukt ved Nidaros DPS. Kanskje har du anledning til å få litt informasjon om det?
Ønsker deg all hell og lykke, vakre, gode menneske. Jeg er så glad for at du skriver, deler, tar bilder, er. Tusen takk <3
Forfatter
<3 Åh, takk, kjære du! Godt å høre at du har mennesker rundt deg som tar deg seriøst, og som lytter på det DU har å si! <3 Spennende det du nevner om gruppeterapi der - jeg skal definitivt sjekke ut om det finnes noen muligheter for det.
Så bra skrevet.
Jeg har slitt med depresjon og (eksistensiell) angst i mange år. På det verste hadde jeg det så vondt at jeg verken sov eller var våken, jeg bare eksisterte. Etter hvert lærte jeg meg å leve med depresjonen, leve med at livet var kjipt rett og slett. Det var da jeg oppdaget av jeg ikke bare var deprimert, men at det var noe veldig merkelig ved meg!
Jeg fikk nemlig sånne lysglimt, etterfulgt av masse energi og livsglede. Hver gang tenkte jeg at «nå, endelig er jeg kvitt depresjonen.» Og ikke bare det, jeg var uovervinnelig! Gikk inn i prosjekter med full tro på meg selv og tenkte at jeg hadde funnet meningen med livet. Ingen kunne stoppe meg, jeg skulle klare dette alene. Trengte ingen støtte fra andre, for «eagles flies alone». For eksempel gikk jeg gjennom vennelisten på sosiale medier og tenkte at alle disse var «trash», og jeg trengte dem ikke nå som jeg levde for trening eller hva det var jeg hadde hengt meg opp i.
Problemet var bare at alt jeg foretok meg, meldte seg snart ut av min interesse. Jeg kunne være overengasjert den ene dagen og likegyldig den neste. På denne måten forkastet jeg både venner, jobber og hobbyer over natten. Men det kom jo en tid hvor jeg ville fiske dem inn igjen, og folk ble jo gale av at jeg poppet opp i hjørnet med ny venneforespørsel hver uke. Kunne jeg ikke bare bestemme meg, lissom??
Folk begynte å ta avstand, og jeg forsto dem jævlig godt. Skulle ønske jeg kunne gjøre det samme! Men jeg har nå akseptert at jeg må ha en forstyrrelse i hjernen, og tenker jo da at dette må være bipolar lidelse. Kan ikke forstå noe annet…
Hva skal man si – dette er jo helt sant, hvor trist er ikke det å si? Det er jo nærmest kult og «inn» å være bipolar for noen og det snakker MYE mer åpent om, får du EUPF derimot, da er du dømt til døden (nesten) og skambelagt. Har du bipolar kan du nærmest bli sett på som kul, og har du en EUPF er du bare en ubetydelig liten… oppmerksomhetssyk drittunge. Det er ganske sykt. Det er alvorlige diagnoser begge deler.
Jeg valgte ikke å få en EUPF, man velger ikke bipolar heller – men av og til kan jeg gjerne innrømme at en annen diagnose hadde vært lettere å ha- ikke at jeg tror det er lettere å leve med en bipoloar og likende, men fordi hva som står på papiret tydeligvis spiller så ekstrem stor rolle… i form av aksept, og hvilken hjelp man får og likende. Skal ikke skrive mer nå, tror du har lest på bloggen min hva jeg syns om EUPF….hehe!
Veldig godt skrevet i hvert fall! takk får at du er åpen om dette <3
http://www.mentalhelse.no/psykobloggen/alle-blogginnlegg/disse-menneskene-skaper-problemer-for-helsevesenet
Her er en svært god tekst til.