Unge, dumme jenter som får som fortjent

Jeg blir kvalm og sint og sur og trist og lei og jævlig forbanna. Sophie Elise Isaksen ble i forrige uke skrevet om i en sak hos Dagbladet om en ubehagelig hendelse ved bassengkanten i syden. I kommentarfeltene under Dagbladets facebooksider, ble reaksjonene store. «Agurknytt….! Utrolig respekt til denne damen.. som klarer å få nyheter av dette», «Null verdighet, null selvrespekt», «Tok bare a på låret og beit a i puppen og så feis a avgårde hu snasne oppblåsbara Barbara». Dette er bare et raskt, lite utdrag av hva jeg kunne finne av kommentarer. Vi har altså – tross mer fokus og åpenhet om både voldtekt og psykisk helse de siste årene – en lang vei å gå når det kommer til å skulle legge til rette for åpenhet.

«Vet du hva, jeg tror deg ikke.»

For jeg har tenkt på en ting. Eller, mange ting. Jeg valgte i fjor å skrive et blogginnlegg om en gang jeg ble voldtatt, og fikk enorm respons. Jeg fikk utrolig mye støtte og mange oppløftende, fine ord, men jeg fikk også kjenne litt på hvilke holdninger vi nordmenn har ovenfor unge jenter og overgrep. «Hun er ikke tøff for å skrive dette, nei, idet den påståtte voldtekten mest sannsynlig bare er noe hun innbiller seg» og «Du har ikke anmeldt fyren? Og likevel skriver du nasjonalitet? Er du klar over at du stigmatiserer norske gutter som gruppe? Vet du hva, jeg tror deg ikke. Du er bare ute etter å spre hat mot norske gutter, og
beskytte de verste svina som går i gjeng og brutalt overfaller og voldtar norske jenter.»

Selv om det finnes en hel masse fantastiske mennesker som gir støtte, som både tror deg og som skjønner at dette er et stort samfunnsproblem, har en stor andel av den norske befolkningen et alvorlig holdningsproblem. Om jeg for eksempel hadde sagt at jeg har blitt (forsøkt) voldtatt på fest enda en gang, også denne gangen hjemme hos en «kompis» på et nachspiel, så hadde min troverdighet fått seg en alvorlig knekk. Sannheten er jo at det faktisk er sånn. Jeg lånte ei seng, jeg var full, han var full, jeg våkna av at han prøvde sitt aller beste (som ikke var så mye å skryte av) på å få til et samleie, men som på grunn av en tampong og en jentekropp som absolutt ikke verken hadde lyst eller var klar, ikke ble så lett å gjennomføre. Et overgrep var det allikevel – for det trenger faktisk ikke være et fullført samleie før man tar skade av det.

«Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn.»

Troverdighet. At noe skal skje en gang kan jo liksom hende. At noe lignende skal skje på nytt, det er tydeligvis veldig lite sannsynlig, på tross av at en undersøkelse gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress i 2014 røpte at 1 av 10 kvinner har blitt voldtatt minst én gang i løpet av livet. (Link til sekundærkilde, siden lenken til rapporten ikke lenger fungerer). Halvparten før de fylte 18 år. Men hei. Jeg er nok bare PR-kåt og oppmerksomhetssyk, og finner opp begge hendelsene bare for å få en kronikk publisert hos VG eller et intervju hos TV2.

Eventuelt kan vel mange tenke «om du har blitt voldtatt to ganger på fest hjemme hos kompiser – til og med i løpet av samme år (!) -, så henger du med feil folk. Du burde visst bedre. Du burde ha lært.» Det er jo ganske naturlig å tenke. Men det er ikke sånn. Vi forbinder voldtekt med grusomme forbrytere, og ikke fulle gutter, menn, kompiser, naboer eller autoritetspersoner med et jævla stort holdningsproblem i bunn, som drikker for mye, som blir for kåte, og som ser ut til å glemme at et samleie skal ha to deltagende parter – og ikke kun én. Ikke med menn vi ser på Bunnpris og smiler og sier hei til i det daglige. Ikke respekterte menn med gode og brede nettverk. Ikke menn som har ei vakker kone og flotte barn hjemme.  Og da er det mye lettere å skylde på at ei sytten år gammel jente var så dum at hun la seg i ei ledig seng for å sove på nachspiel i et miljø hun faktisk så på som trygt.

«Det er et tragisk paradoks at man som misbrukt kan komme til å misbruke seg selv.»
– Kristin Spitznogle

Vi snakker for lite om holdningene. Vi jobber for lite med å endre dem, og vi snakker for lite om hva de fører til. Hvilke skader dette synet på voldtekt, på overgrep, og på unge, dumme jenter som burde ha visst bedre, gir. Vi snakker for lite om hva som skjer etterpå. Om marerittene, søvnparalyse, seksuell dysfunksjon, problemer med seksuell identitet, angst, depresjon, psykiske lidelser, problemer med skole og jobb. Vi snakker for lite om hvor disse (minst) ti prosentene av den kvinnelige andelen av befolkningen ender opp. Hvor de havner. Og vi snakker for lite om at sex til slutt faktisk blir en form for selvskading. (Godt blogginnlegg av Kristin Spitznogle finner du av å trykke på linken. Det er fra 2012, men absolutt ikke irrelevant.) Kanskje er det ikke så usannsynlig at når man først har opplevd et overgrep, så skjer det igjen. Ikke for at man er dum eller naiv eller ønsker oppmerksomhet, men for at man allerede er skadet.

Selv skreiv jeg i blogginnlegget i fjor at jeg hadde bearbeidet alt av overgrep jeg har opplevd. Jeg trodde kanskje det, men det er nok ikke før nå nylig jeg har skjønt alle skadene det har gitt meg. Og tenk at kun en liten endring i folks holdning rundt dette temaet kan forhindre så mye vondt for så mange mennesker. Mange depresjoner, mange innleggelser, mange resepter på antidepressiva. Jeg tror det er her vi må begynne. Noen mirakelkur finnes nok ikke, men dette er noe jeg virkelig syns vi burde fokusere mer på. Forebygging over tid, og ikke bare at det har skjedd når det først har skjedd, men hva det fører til og hvordan man kan forhindre at så mange jenter ender opp i en evig ring av destruktiv og selvskadende selvbebreidelse og selvforakt.