Bilde tatt hjemme hos fineste Karianne
Hjernen vår har ikke kapasitet til å få med seg alt, uansett hvor lenge man studerer noe. Den får ikke med alt samtidig. Noe blir utelatt. Du har kanskje hatt en liten crush en gang, og etter en samtale med vedkommende, så innser du at du ikke husker om du så ham i øynene eller ikke. Du husker ikke blikket hans. Du husker ikke hvordan øynene hans var. Så jeg ikke på ham? Jo, det kan godt hende du gjorde det. Men hjernen din klarte bare ikke være forelska og oppmerksom på sånne ting på samme tid.
Det er ikke i speilet jeg ser mitt eget speilbilde. Det er der selvfølgelig. En tro kopi av hvordan jeg ser ut, bare speilvendt. Og jeg kan selvfølgelig se på meg selv også. Jeg er der. Men som med forelskelsen, så klarer ikke hjernen min å få med seg all informasjonen som er der. Den overser. Jeg ser deler, ikke helhet.
Det er på gamle bilder at speilbildet mitt blir klart for meg. Det er først da jeg ser det jeg burde ha sett da jeg stod der og så på kopien herme bevegelsene mine mot meg, nøyaktig og presist. Av og til – når jeg er filosofisk, pompøs og litt trist – så tenker jeg at øyeblikkene er som polaroider. Øyeblikket er forbi lenge før prosessen er ferdig. Lenge før man egentlig ser hva som er hva. Hvordan øyeblikket faktisk ble. Så ser man på det etter ei stund, og først da er det tydelig. Først da vet man at det ikke er ens egen fantasi man ser, først da kan man stole på det.
Jeg har alltid fantasert om at det finnes en helt annen verden på den andre siden av speilet. At en parallell verden er der, på mange måter som i Jostein Gaarders fantastiske bok Sofies Verden. At vi kun er delaktige i én side av ei stor bok. At vår verden ikke er i sentrum – men bare et lite ubetydelig komma. Så dramatisk er det nok ikke på den andre siden av speilet, men det vi ser i speilet er sjelden virkelighet. Det er fantasi, med et snev av sannhet her og der.
