Øyne som ikke smiler

«Du har ingen god dag nå, har du vel?», sier han.
«Jeg hører det på stemmen din.»
Jeg blir stille. Holder igjen tårene, for ja, mer skal ikke til.
«Hallo?»
«Hallo.»
Jeg konsentrerer meg så han ikke skal høre gjennom telefonen at jeg gråter, men stemmen brister.
Han spør ikke lenger hva det er. Hvorfor jeg er trist. Hvorfor jeg gråter. For det vet han svaret på.
Jeg vet ikke. Når jeg enten allerede er eller er på vei til å bli deppa, så er «jeg vet ikke» setningen jeg sier mest.
Jeg vet aldri noe som helst. Jeg har ingen svar. Derfor lar han nå være å spørre.
Han har lært meg å kjenne. Han kjenner meg.

«Jeg kan se det på øynene dine», sier hun.
«Når du smiler uten å mene det.»
Jeg ser meg i speilet. Prøver å smile. Ler nesten litt, for nå så verken øynene eller smilet særlig troverdig ut.
Jeg blar frem bilder av meg selv på telefonen. Selfie-Drea. Selfie-Queen.
Jeg har aldri tenkt over det, men nå ser jeg det jeg og. Øynene smiler ikke, men smilet og trutmunnen er mer troverdig.
Jeg vet hva de sier. Jeg er selvopptatt, selvsentrert og alt for glad i mitt eget tryne.
Nei. Det jeg ser i speilet er ikke bra nok. Det jeg ser på bildene, det er hakket bedre.
Kroppen er bedre. Jeg kjenner vinklene mine. Kroppen min, som jeg føler er på størrelse med en flodhest, ser slankere ut.
Hun forstår. Hun har vært der selv.

«Aner du hvor egoistisk det er å ville dø? Hvordan tror du det er for oss?»
Klumpen i halsen vokser. Jeg ser i gulvet.
Blikket hennes er hardt. Såret. Sint.
Den dårlige samvittigheten vokser. Selvfølelsen krymper.
Jeg er håpløs. Hva er det jeg gjør med mennesker? Jeg er ond.
«Selvmord løser ingenting! Det skaper bare sorg hos oss som er igjen, vi som bryr oss om deg.»
Det er ikke med meningen. Jeg tenker på det hver eneste dag. Jeg vil dere ikke noe vondt.
Tvert i mot! Jeg tror det er bedre for dere å slippe frykten hver eneste dag.
Sorg falmer. Den er ikke konstant. Denne frykten er.
Hun forstår ikke.

«Du er ei så flott jente! Du fortjener bedre!»
Jeg smiler, men ser ned i gulvet, for øynene smiler ikke.
Er det kun flotte mennesker som ikke bør ta livet sitt? Som fortjener bedre?
Jeg er ikke flott. Hun aner ikke hva hun prater om. Hun vet ikke hvor håpløs jeg er.
Jeg fortjener å dø. Hadde hun kjent meg ordentlig, hadde hun visst det.
Da hadde hun ikke ment at jeg er flott. Da hadde hun ikke ment at jeg fortjener bedre.
For det er bare flotte mennesker som gjør det.
Samtidig gjør det litt godt at hun mener jeg er flott.
Jeg vet hun mener godt. Jeg vet hun mener det hun sier.
Men hun kjenner meg ikke.

(Dette er ikke tanker jeg har nå om dagen, altså.)