Hei, dere! Jeg ligger i senga og har gitt opp å sove for lenge siden. Jeg husker ikke sist jeg sov ei hel natt, haha. Det var luksus, det! Når man sover godt, og ikke er vant til å ha mareritt, våkne hver time eller kun sove 3 timer per natt, så tenker man ikke over hvor digg det faktisk er. Nå hadde jeg betalt dyrt for ei eneste natt med uavbrutt, sammenhengede søvn i mer enn 2 timer. Fordelen med å sove lite er jo at man er mye våken, og får mye tid til å gjøre ting. Haha! Men nok om det.
Jeg har en forespørsel. En liten bønn, nesten. Når man går ut og inn av institusjoner år etter år, er det vanskelig å se de menneskene som har en psykisk sykdom som aldri kommer til å forsvinne, men som allikevel er friske mesteparten av tiden. Friske nok til å aldri vurdere om man egentlig orker, om du skjønner hva jeg mener. Det er ikke alltid så lett å verken se eller høre de historiene, selv om alle rundt en forteller at «det er mange med bipolar lidelse som lever godt og stabilt», for eksempel. Vel. Det er mulig, det. Nå trenger jeg bare å høre om de menneskene. Jeg trenger å se de. Jeg trenger å få et håp om at det ikke skal bli sånn her, eller eskalere videre slik det har gjort de siste fem årene, år etter år.
Så om du er en av disse, hadde jeg virkelig satt pris på en liten kommentar. Eller en mail. Eller en melding på Facebook. Et eller annet. En eller annen solskinnshistorie som kan lyse opp håpet litt. Og nå skal jeg slutte å skrive, før jeg høres ut som et ordtak skrevet på ei masseprodusert treplate. Dere skjønner vel tegninga. Jeg hadde satt veldig pris på det! Hugs.
Heisann! For 2 1/5 år siden ble jeg diagnostisert med bipolar lidelse type to etter 9 års behandling og fikk begynne på rette typer medisiner og fikk en helt annen livskvalitet enn før. Før denne tid var keg innom rus, alkohol og og et evigvarende helvete. Man må bare lære seg å levw med sykdommen, forutse dårligere dager. Idag er jeg mamma til ei lita jente på åtte måneder og går til behandling hver uke hos pykiater. Bare kontakt meg på mail om du vil prate! Det er håp for alle. :)
Jeg fikk diagnosen bipolar lidelse i 2005. Jeg lever nå et godt og stabilt liv med diagnosen uten medisiner! :) Krever jobbing hver dag, men det er fult mulig! :)
Har også en venninne som har vært på skikkelig hardkjør med selvmordsforsøk, selvskading osv, som nå også lever et godt liv med studier og samboer :)
Det er håp, du må bare innse at ingen andre enn du selv kan gjøre jobben som kreves :)
Jeg har/har ikke hatt bipolar lidelse. Men jeg har slitt med ekstrem angst/panikkangst. Det er jo også noe man må lære å leve med, man blir aldri helt frisk. For meg tok det 11 mnd med hard arbeid og var veldig ofte til psykiater.. Det var et hælvette med disse anfallene og jeg var redd for å gå ut og klarte ikke å jobbe.. Beste tiden på døgnet var når jeg kunne sove! Nå jobber jeg fulltid i barnehage og har det ganske bra :) Fikk meg også kjæreste rett etter jeg fikk vite at jeg hadde angst. Vi har nå vært sammen i litt over tre år :) Så det er klart man kam bli frisk, men da må man stå på og jobbe hardt og ville bli frisk 110% :) Stå på!! :)
Hei, jeg har kun andrehånds erfaring, men tenkte jeg som ‘pårørende’ kunne skrive likevel.
Har ei venninne som er bipolar og som har slitt ganske mye. Vi bodde sammen en periode, og det var ganske heftig når det stod på som verst. Spesielt skummelt var det da tanken om selvmord ble en reell løsning. Jeg tror mange rundt henne oppfatta det som et rop om hjelp, men jeg opplevde det som en realitet – en daglig vurdering, på lik linje med når man lurer på hva man skal spise til middag, eller hvor man skal dra på ferie.
Hun prøvde medisiner i flere runder, men fikk så mange bivirkninger at det ikke var verdt det. Symptomer på bivirkningene var indre uro, muskelspenninger, hangover og hjertebank.
Etter mye prøving og feiling, masse terapi og hypnose (!), lever hun i dag et stabilt og godt liv. Rutiner er veldig viktig – balansert kosthold og stabilt blodsukker, nok søvn, avslapningsteknikker og trening. Hun har kommet såpass langt at hun ser på diagnosen sin som et pluss – den gjør henne kreativ og løsningsorientert, følsom og sterk. Hun vet at hun har vært igjennom helvete og at resten av livets utfordringer bare blir peanutter i forhold. Hun er stolt over sin egen kamp, glad for å ikke være A4, og hun legger ikke skjul på at hun i perioder må søke hjelp eller ta ekstra hensyn til kropp og hode. Hun er den klokeste jeg kjenner og jeg er evig takknemlig for at hun har valgt å fortsette å vandre på jorda.
Tusen takk for en kjempefin kommentar! Og ja. Selvmordstanker er ofte ikke et rop om hjelp, men en daglig vurdering – som du sier på lik linje med når man lurer på hva man skal spise til middag. Godt beskrevet! Godt å høre at hun klarer seg godt. Det gir håp å høre slike historier, kjenner jeg. Takk!
http://m.side2.no/helse/derfor-tatoverer-tusenvis-dette-tegnet/3422805803.html
Forbipolene er en blogg du burde taen titt på:)
Så flott at mange svarer deg! Jeg har selv vært med på to grupper på dps og det har hjulpet mye det å ha noen i samme situasjon rundt seg, unner alle det =)
Jeg er ei jente på 38 år som fikk bipolar diagnose 2 i 2001. Har ikke bestandig vært god å leve med og har gått på noen smeller i mitt liv. Da snakker vi rus, dårlig oppførsel, handlegalskap og pengeproblemer, tap av venner, og problemer med selvbilde, og bulimi. Jeg kjemper med meg selv hver dag. Og lærer fremdeles noe om meg selv. Og jeg har hatt perioder med og uten medisiner. Har endelig funnet en medisin som hjelper for meg (seroquel) etter å hatt prøvd det meste mor depresjoner og tankekjør. Har vært sykemeldt siden desember, men endelig ser jeg lyset i tunellen etter en laaaang depresjon. Jeg har bra dager nå, men noen mindre gode innimellom. Ikke gi opp, og stå på. Det er viktig med gode folk rundt deg og bli klar over sine «triggere». Det har hjulpet meg. Det er ikke lett med psykisk sykdom, da den ikke kan sees på utsiden. Men åpenhet hjelper masse. Ønsker deg all verdens lykke til, Drea
Hei! Jeg er en jente på snart 25 år, som fikk diagnosen bipolar type 2 i 2011. Hele livet/ungdomstiden var preget av mine psykisk syke foreldre (angst og psykoser), mobbing, vold, festing, selvskading, feil miljø/narkotika, depresjoner, selvmordstanker, voldelig kjæreste, og mye mye mer som skyldtes at jeg ble tiltrukket av alt negativt. Jeg begynte på videregående flere ganger men droppet ut etter bare noen uker, hver gang (pga angsten). Jeg hadde spiseforstyrrelse (tvangsspising/overspising) på toppen av det hele.
Når jeg var 16 år gammel søkte jeg selv hjelp, og begynte å gå til psykolog. Etter en stund ble jeg henvist videre til psykiatrisk avdeling for ungdom, hvor jeg bodde i åtte måneder. Årene etter innleggelsen var fremdeles preget av festing, flere forsøk på videregående, og ingen jobb. Jeg levde på økonomisk støtte fra Nav. Hele livet var ustabilt og jeg flyttet ut hjemmefra til en hybel med tilsyn i regi av barnevernet.
Årene gikk og gikk. Som 20 åring (2011) hadde jeg fortsatt ingen utdannelse, ikke sertifikat til bil, aldri hatt en ordentlig kjæreste, aldri hatt jobb, ingen venner (kun drikkekompiser), veide 115 kilo, levde på Nav, gikk til psykolog, og så aldri for meg at jeg skulle få det noe bedre. Jeg så på alt jeg hadde mislyktes med, og alt alle mine jevnaldrene hadde oppnådd i sine liv. Dette var livet mitt, jeg var dømt til å ha det fælt for evig og alltid. Jeg kom ingen vei med livet mitt.
Det jeg ikke visste da, var at det meste skulle snu samme år, når jeg fikk diagnosen og medisin!
Jeg hadde stor flaks når jeg begynte med medisin, for jeg traff rett på første forsøk i tillegg til at den ikke ga meg noen bivirkninger. Depresjonene ble ikke like dype, de gode dagene ble flere. Den største årsaken til at livet mitt snudde – jeg møtte kjæresten min bare noen måneder etter jeg fikk diagnosen. Jeg kjente han ikke fra før av, og jeg så veldig mørkt på hele tanken på forhold. Hvorfor ville han ha meg? Jeg var så tykk, fortapt og grusom. Heldigvis utviklet det seg til at vi begynte sammen. Han har vært en ekstrem stor hjelp, han minner meg på å ta medisinen min, han får meg opp av senga selv de dagene jeg ikke makter, og helt ærlig.. Jeg tror ikke jeg hadde vært hvor jeg er i dag uten han! Jeg fortsatte å gå til psykolog til 2013, da var livet mitt såpass stabilt og jeg hadde lært meg måter å takle problemer på uten å ty til selvskading osv. så da ble behandlingen avsluttet.
Nå sitter jeg her fire år etter diagnosen, er forlovet, har fullført 3 år videregående skole, hvor jeg blant annet gikk ut av yrkesfag med 6 på tverrfagligeksamen. Jeg er nettopp ferdig med påbygg, og mangler kun en matte eksamen fra VG1 for å ha generell studiekompetanse i boks.
Veien videre vet jeg ikke, da jeg har veldig angst i forhold til arbeid/sosial angst, men jeg skal få et opplegg med Nav der jeg kan prøve meg gradvis og forsiktig frem. Jeg har begynt å gå til psykolog igjen, og også her har jeg vært heldig med å få en som er utrolig dyktig (prøver kognitiv terapi for første gang)! Medisinen jeg går på har fått mindre effekt nå, så det er mulig jeg må bytte til neste år. Jeg har vært heldig, både med kjæreste, psykolog og medisin. Humøret svinger flere ganger om dagen, det er nok her effekten av medisinen spiller inn. Men livet er tusen ganger bedre enn før jeg oppsøkte hjelp. Det er mulig å komme seg framover, det er ikke nøye hvor lang tid det tar, så lenge det går framover. Det tok meg 10 år fra ungdomskolen var ferdig, til at jeg nå har en utdannelse. Men, jeg klarte det! Mitt neste, og kanskje viktigste mål nå er å ta sertifikat til bil og bli uavhengig av andre.
Ikke gi opp! Det er vanskelig å tro, men livet kan snu til det bedre. Du kan også klare det du ønsker! <3 Mye av det som har ført meg framover er tankene "gi det et forsøk, går det ikke så går det ikke, men da har jeg i alle fall forsøkt", i tillegg til "jeg har overlevd til tross for alt jeg har gått igjennom, da skal jeg overleve neste dårlige periode også". Klem
Jeg har vært syk i mange år og er derfor ufør. Jeg tåler ikke medisiner så jeg har brukt mye tid på prøving og feiling og har tatt ECT behandlinger. Likevel så har jeg et godt liv. Jeg har lært at jeg måtte legge fra meg alle ballene jeg hadde i luften tidligere for å kunne vært så pass «frisk» at ingen merker noe særlig til at jeg har en psykisk sykdom. Jeg måtte slutte på skoler og jobb og var innlagt på sykehuset i 2 år sammenhengende.
Nå har jeg det bra. Jeg kan ta meg en fest i ny og ne, og jeg kan jobbe 4 timer i uken. Det høres kanskje lite ut for andre, men å kunne våkne i hverdagen og kjenne at idag kan faktisk bli en god dag er verd det. Å slutte på skolen var tøft, men det måtte til for at jeg skal ha energi nok til å byggemeg sakte men sikkert opp igjen. Jeg har selvfølgelig perioder som ikke er bra. Men siden jeg har lært meg å prioritere energien og lært meg sympomer så har jeg sluppet innleggelese på annet enn brukerstyrt seng. Jeg heier på deg. Du kommer i mål en dag <3
Jeg tror ikke på, at det finnes et eneste menneske i vårt samfunn, som altid er «frisk» nok til å ikke tenke på, hvorvidt de orker –
Jeg tror på balanse, på sunnhet og velvære og viktigst av alt; awareness & acceptance.
Jeg er ikke psykisk syk, men har slitet med depresjoner siden 15 årsalderen, og har det seneste året måtte erkjenne, acceptere og anerkjenne at jeg er en «highly sensitive person» – det vil si, at jeg føler alting litt «mer» og bearbeider alting på et «dypere» plan enn folk flest – og det, like så vel som égentlige psykiske sykdommer, er ikke lidelser i mine øyne, men en del av den man er, som det skal forbehold for, ‘to stay in balance’ –
«The mind is everything, what you think you become» – Buddha
Liksom du, sliter jeg med søvnen – men jeg er overbevist om, at det ikke tar mer enn 1/2/3 kanskje 4 dårlige opplevelser med søvn, for mennesket å «skape» et søvnproblem ☝?️? like så tror jeg det er med det meste i livet – jeg tror det handler om å snu sin tankegang, men dette er også min største utfordring, å snu min tankegang. Og depresjon er jo nettop dette, manglende evne til å snu sin tankegang. Men det skal sies, at uansett hvor grå min dag ser ut og uansett hvor håpløst livet noen ganger virker for mig; har én ting økt livskvaliteten min betydelig – jeg har sluttet å tro på, at jeg er maktesløs. ??
Lykke til med livet, kjære du!
Jeg lever ikke alltid godt med den. Noen ganger hater jeg den, men i gode perioder (som det blir flere og flere av) så lever jeg godt! Nei, jeg kan ikke ha en vanlig jobb, men jeg utretter mye og elsker livet mitt. Gjennom Mental Helse Ungdom får jeg brukt ressursene mine til noe, noe som gir meg mestring. Jeg elsker å holde foredrag, men de foredragene kunne jeg aldri hatt uten historien min! Du har jo lest bloggen min, og vi har pratet litt på facebook, så du vet jo hvor bra livet mitt er i perioder ☺
Hei. Jeg har aldri gått skrittet til diagnose. Jeg har så lenge jeg kan huske vært deprimert og hatt angst, dødsangst-angst for alt mulig. Livet mitt er oppdelt i perioder. Periode der jeg jobber alt for mye, perioder der jeg shopper alt for mye, perioder der jeg vil på fest hele tia, der jeg vil reise, perioder der jeg ikke klarer å gå på butikken alene eller fylle bensin på bilen, alt går slik i perioder. Føler jeg er mange ulike personer. Men fordi jeg bor på et lite sted og fordi jeg er redd for hvordan legen hvis endre syn på meg – så har jeg opparbeidet masse teknikker for å takle det. Lage strategier med steg for steg for å klare å ta fly f.eks. Å ikke se skrekkfilmer eller serier med mye død osv. Noen perioder er veldig vanskelige og man mister lett kontakten med folk, ofte trenger jeg alkohol for å være sosial og treffer dermed bare folk på fest. Heldigvis har jeg en kjæreste som hjelper meg. Jeg skjønner situasjonene våre er ulike. Men jeg har hatt 100% jobb i 5 år, har bil og hus og mann. Slik var ikke ting for 10 år siden!! Ønsker deg alt vel.
Heiii DK ☺ Det er jeg som kaller meg forbipolene. Jeg søkte opp bloggen din etter din nydelige kommentar. Vil du møte meg ? Ser at du ikke bor langt unna :) Jeg er veldig lykkelig den dag i dag, og vil gjerne være her for deg om du vil det. Det å leve med denne diagnosen er er en viktig kode å knekke. Og knekker man koden, er bipolar rett å slett en gave å bære på, og ikke lenger en byrde. Vi har jo evnen til å heade mot BEGGE polene ? …ikke kun den triste polen ☺ Klem fra Helene ☺
Hei Drea :)
Jeg er ei jente på 38 som har vært bipolar siden det året jeg fylte 13. Har dermed vokst opp med diagnosen bipolar 1, og lever godt med den. Er velmedisinert og symptomfri, er i 100% fast stilling som lærer ( de siste 8 årene) og har ei datter på to år. Ble syk i forbindelse med fødsel, men hadde da vært frisk i sju år, og har ikke hatt noen tegn til tilbakefall siden etter datteren min ble født. Jeg merker ingenting til at jeg har en bipolar lidelse, men er veldig flink til å ta medisinene mine og passe på å få nok søvn. Det er de viktigste tiltakene for at jeg skal holde meg frisk, tror jeg.
Jeg har aldri vært deprimert, men hatt noen veldig maniske perioder, samt vært i psykose to ganger.
Det jeg vil si er at jeg har et veldig godt liv selv om jeg har det som kan kalles en alvorlig diagnose.
Klem
Hei Drea, jeg er 29 år og fikk diagnose bipolar lidelse type 2 i fjor sommer. Før jeg fikk diagnosen begynte jeg på bachelor i sykepleie. Det har tatt meg 5 år med blod, svette og mange mange tårer, men i juni i år kunne jeg slå i bordet med en fullført bachelor. Jeg trodde aldri jeg skulle klare det, men man er faktisk sterkere enn man tror. En gruppe jeg har funnet mye trøst, støtte og latter i er facebook-gruppen Bipolars supporting bipolars (https://www.facebook.com/groups/BSB.Group/). Mange klemmer fra meg <3
Gratulerer SÅ masse med bachelorgraden! :D Så utrolig bra jobba! Skal sjekke ut den gruppen – den har jeg faktisk ikke vært innom før!