Jeg er deprimert. Det er rart det der, hvor enkel setningen egentlig er, men dog så vanskelig å skrive. Og enda vanskeligere å si høyt, både til seg selv og til andre. Det som gjør det enda rarere, er hvor lite vi snakker om at mellom 6 og 12% av landets befolkning til enhver tid er deprimerte. (Kilde: folkehelseinstituttet). Rundt omkring en tredjedel av Norges befolkning får en eller annen form for psykisk lidelse i løpet av livet, og allikevel så er det vanskelig å stå frem som psykisk syk. Av mange grunner. Karrieremuligheter og folks tanker er to av dem. Jeg kan ikke snakke for andre, men jeg kan snakke for meg selv. Jeg hater å snakke om depresjon, om angst, om panikkanfall og om endeløs grining. Jeg har ikke pratet om det til så mange heller, men når man kommer tett innpå noen, så er det vanskelig å skjule i lengden. Først skinner det gjennom og skaper misforståelser, usikkerhet og… Ja, uforståenhet, om det overhodet er et ord. Deretter skinner det ikke bare lenger gjennom. Det vises. I stor grad. Og da må man nesten begynne å snakke, før alt man har glipper vekk foran nesa på en. Så det har jeg altså gjort. Åpnet meg. Vært ærlig og åpen, først med en. Og deretter med flere. Og nå med alle. Det er, som så mye annet, ganske så ironisk. Sånne ting vil man helst ikke vise eller dele med noen overhodet, men så kan det vise seg at det å være ærlig faktisk er en solid start på veien mot å bli friskere.
Jeg er deprimert. I skrivende stund (som til informasjon ikke er i dag, siden innlegget ble skrevet for mange uker siden) er jeg på tredje uka for denne gang. Jeg er ikke konstant deprimert. Det kommer i perioder, helt plutselig. Uten at det trenger å være noen spesiell grunn. Jeg har hatt det sånn i… Tja. Flere år. Hvor mange er vanskelig å si. Tre, fire, kanskje. Før var jeg deprimert uten å tenke over at det var det det var. Jeg ga det ikke noe navn. Jeg bare la meg ned i senga, og gikk i hi til det gikk over. Jeg kunne jo det, jeg var jo min egen sjef. Jeg avlyste fotograferinger, og ble hjemme. I senga. Uten å gå lenger enn til do og tilbake. Og til og med det var langt og utmattende. De to siste årene har vært verre. Jeg har vært dypere nede enn før. Og lengre. Følelsen av å føle seg som en dritt, av å føle at alt man driver med er meningsløst, å føle at livet i seg selv – for alle, og ikke bare for meg selv – er meningsløst… Det er følelser om er vanskelige å takle. Av og til tror jeg ikke på å leve. Jeg ser hvor mye dritt det er i verden, og tenker at det ikke er mulig for noen å leve lykkelige. Jeg tenker at jeg kommer til å være ensom livet ut, og at jeg aldri kan gjøre noen andre lykkelige. Jeg føler meg ondskapsfull, stygg, tjukk, teit, patetisk og sytete. Og mislykket, som ikke klarer å takle trist bedre enn det her.
Jeg er deprimert. Men jeg har bestemt meg for å prøve å gjøre noe med det. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke orker å fortsette sånn som nå. Jeg orker ikke vite at neste depresjonsperiode er rett rundt hjørnet, og kan dukke opp når som helst. Jeg dro til legen, og fortalte hva jeg sliter med. Han sendte meg videre, og jeg fortalte igjen. Jeg, som hater å prate om det her, fortalte alt jeg kunne komme på. Og ble hørt. Og tatt på alvor. Frykten for å være teit, for å overdrive, for å tåle lite, for å syte, for å innbille meg ting, for å ha skapt det selv… Alt ble i et lite øyeblikk borte. Jeg ble trodd, og da jeg satt foran psykiateren og nesten (bare nesten!) grein mens jeg fortalte om tanker og følelser jeg sitter med, så sa hun; «det er ingen tvil om at du både er og har vært alvorlig deprimert.» Og nå prøver prøver jeg å forandre ting. Jeg prøver å finne en løsning. Så er jeg kanskje ikke svak allikevel. Så er jeg kanskje ikke en taper og et tåpelig, patetisk menneske for at jeg ser så mørkt på ting. Så er det ikke bare noe jeg skaper selv. Så overdriver jeg antagelig ikke. Det er reellt. Det er ekte. Kanskje finnes det faktisk løsninger rett rundt hjørnet og.
Jeg er deprimert, og plutselig en dag våkner jeg og følelsen er borte. Tankene er borte, den vonde følelsen er borte, og hele verden ser annerledes ut. Hele livet ser annerledes ut, og bare virkelig føles annerledes. Det er ikke tungt lenger. Det er veldig merkelig. Før forstod jeg aldri at dette var mulig. Det er nok derfor det er tabu og. Før ble jeg oppgitt over å høre om deprimerte mennesker. «Fy faen, så svake de er. Og de som tar livet av seg… Hva tenker de med!? Klarer de ikke å se at livet har mer å tilby enn at det er verdt å avslutte alt på grunn av småting som for eksempel et kjærlighetsbrudd? Hvor trangsynt går det an å bli?» Jeg har forstått at det ikke er sånn det er. I den virkelige verden kan slike ting være ganske svarthvitt med klare grenser. I depresjon… Well, not so much. Det er ikke svarthvitt. Det er kølsvart. Så svart at det verken finnes grenser eller forklaringer. Ikke på noe. I mørket er det ikke lett å se forskjell på hva som er hva. Det er ikke lett å skille tanker fra hverandre. Alt blendes sammen, og en trist ting står ikke lenger alene – det blir til alt. Tankene mine går ofte så i surr at mens jeg prøver å se ting fra alle mulige vinkler, så glemmer jeg hva mitt opprinnelige syn var. Jeg glemmer den opprinnelige tanken, glemmer meningen min, og sitter igjen med et tankekaos og følelsen av at jeg ikke lenger vet hvem jeg er.
Jeg er deprimert, og kommer nok aldri til å poste dette nå mens jeg fremdeles er det. Og når jeg er ute av depresjonen, så glemmes det. På sekundet, selv om det ligger der som en kladd gjemt i arkivet. Wow, det ble både billedlig og bokstavlig på en gang, det, om du skjønner hva jeg mener. Kanskje er et derfor det ikke snakkes så mye om. Når man trenger å prate om det… Når man tenker på det – da klarer man ikke å prate om det. Da føler man seg teit, ubrukelig, tåpelig og sutrete. Og når det er over, så glemmer man det. Da er det jo ikke lenger noe å prate om. Da er det jo borte. Da begynner man å tvile. Kanskje overdrev jeg? Kanskje var det ikke så ille som jeg skulle ha det til? Jeg startet dette avsnittet med å si at jeg nok aldri kommer til å poste dette. I alle fall ikke nå. Vel, kanskje jeg skal gjøre det allikevel. Bryte mønsteret. Det burde jo være greit å si det høyt. Det er jo ikke som at jeg er splitterpine gal, og ikke fungerer til noe som helst. Og hey. Jeg er ikke alene. Vi er mange.
Jeg er pissredd, og føler meg som en komplett dust – men velger å dele det allikevel. Ikke for at jeg skal forandre verden. Ikke for at jeg skal få fine ord om hvor tøff jeg er. Ikke for at jeg verken synes synd på meg selv eller mener andre bør gjøre det. Heller ikke for å unnskylde meg. Ikke engang for at jeg skal hjelpe andre. Men bare for at…. For at jeg er forbanna. Jeg er forbanna for at livet består av sånn dritt, og at vi ikke engang prater noe særlig om det. Jeg er forbanna for at jeg føler meg som en dust som forteller om det. Og derfor gjør jeg det. Jeg overtaler meg selv til å drite i om noen kanskje syns det er teit. Jeg overtaler meg selv om at jeg har rett i at dette er virkelig. At det er sånn for mange flere enn meg. Dette er livet, det. Og det får være greit.
Og for ordens skyld; innlegget ble skrevet for mange uker siden, og ikke i dag.
Syns d e bra du skriv d æ :) Har vært laaangt som æ trudd d ikke kunnj gå ant å kom ned æ, mn fikk hjølp i grevens tid, å får fortsatt hjelp :) Så d lønna sæ visst å si fra t nånn om d :)
Fy søren så sterk du er. Det er kanskje din måte å få ut frustrasjon på, men du skrive på ein sånn måte at det går ann å kjenne seg litt igjen, sjølv om eg aldri har vore deprimert. Ikkje på noke alvorlig måte i allefall. Eg synst du er sterk og eg synst du er modig. Eit stort klapp på skuldra til deg som faktisk klara å skrive ein engasjerande tekst om noke som er så trist og vanskelig å snakke om.
Du er bestemt ikke alene, Drea. Vi er mange som har akkurat som deg. <3
Jeg har flere venninner som er deprimerte, og det er helt klart veldig reelt. Jeg er glad du tar det på alvor, og får hjelp. Du skal ikke trenge å slite med dette alene!
Jeg skjønner AKKURAT hva du snakker om. Jeg har også vært deprimert i mange år, og føler det på samme måten som du. På én måte vil jeg snakke om det og fortelle om det, på en annen føler jeg meg dum og lat og sytete… Hva har jeg egentlig å klage over, liksom?
Jeg synes du er supertøff som endelig innrømmer dette for deg selv og andre rundt deg, for jeg tror det aller viktigste er å få støtte fra venner og familie! Jeg har en tendens til å isolere meg, særlig i de verste periodene da jeg ikke vil snakke med noen. Og det hjelper ingen verdens ting, det er sikkert…
Jeg heier på deg :-)
Kanskje snakke med legen ang. bipolar? Etter det jeg leser så ligger mye av det du sliter med under det.
Depresjon som kommer og går uten grunner, tankekaos osv.
Jeg får all den hjelpen jeg trenger nå jeg vet du! :)
Tøft av deg «å stå fram» som deprimert. Jeg lever i den tro at det å være åpen om det faktisk kan gjøre depresjonen mindre. Dessverre er det ennå litt tabu å snakke om depresjon, og det er synd. Også pårørende til de som sliter med angst og depresjon har godt av å være åpen om det. For det er slitsomt å være av de nærmeste til en som sliter psykisk også.
Håper du ikke angrer på at du postet innlegget. Lykke til! :-)
Utrolig bra at du valgte å dele dette innlegget! Vi må begynne å snakke om depresjoner og andre psykiske lidelser. Det er så mange som sliter med det, men så få som faktisk sier i fra og ber om hjelp. Hadde man sagt i fra tidligere kunne nok mange sluppet de mørkeste og verste periodene. Vi må passe på å lære barna våre at psykiske lidelser ikke er noe å skjule!
Du har helt rett… det er utrolig viktig. Jeg har lest bloggen din siden før Vilja ble født, og jeg hadde aldrialdrialdri sett for meg at du var deprimert. Det er sånt jeg trenger å lære, at folk kan slite med ting selv om det er vanskelig å se det.
Sterk, modig, og ærlig skrevet. Stå på. Dette virke som at det e veien i riktig retning for din del. Og ikke minst så tale du også ikke bare din sak, men også andres sak. Lignende som din.
Men husk at det e til syvende og sist du som ska hjelpes. Så fortsett å stå på.
Æ synes at dette e tøft av dæ ;-)
Vegard
Supert at du fant ut at du skulle poste dette. Har slitt med det samme leeenge. Kjenner det meste ignorereigjen. Takk, Drea!:-
Kjenner meg sånn igjen! Følte meg alene og maktesløs gjennom store deler av videregående. Heldigvis noen år siden det var riktig ille. Fortalte aldri noe om det til mine få venner, men jeg tror foreldrene mine forstod. Sprudlet da jeg en sjelden gang i blant traff venner, men orket lite hjemme og var i konstant dårlig humør. På skolen satt jeg ofte for meg selv, klarte ikke å få kontakt med de i klassen.
Det gikk gradvis over, og i dag er det svært sjelden jeg føler meg like nedfor. Men jeg har lært mye om meg selv og blitt tryggere på meg selv etter denne perioden, og lært å verdsette hverdagslivet med store og små begivenheter mer enn jeg gjorde før. Og jeg har lært å takle motstand bedre, og at det er jeg som er ansvarlig for hva jeg vil fylle dagene mine med. Jeg vet at det er mange som tidligere var på toppen, som i dag sliter psykisk. Vi har (nesten) alle psykiske problemer i løpet av livet, og flesteparten kommer sterkere ut av dem med ny og elementært viktig lærdom.
Lykke til, jeg vet at du snart vil se lyset i tunnellen er der et sted!
*Klem*
jeg er så glad jeg fant denne bloggen. takk for at du skriver om dette! Jeg kjenner meg igjen i alt. depresjon har tatt en del år av livet mitt og jeg er så lei! Jeg vil leve!
Takk! Jeg fikk en liten tåre i øyekroken når jeg leste dette. Ikke fordi du er så utrolig tøff(noe du er), ikke fordi du er så ærlig(noe du er), og heller ikke fordi jeg føler medfølelse(noe jeg gjør), MEN fordi du fikk meg til å forstå.
Du setter så godt ord på det. Endelig kan jeg få en liten forståelse for hva noen av mine venner går igjennom. Jeg er så heldig at jeg aldri har vært i nærheten av depresjon selv, men har mange rundt meg som har vært, og fortsatt er i den situasjonen. Og noen ganger har jeg tatt meg selv i å tenke det du beskriver i teksten. At de er svak, og at det må gå ann å ta seg sammen. Jeg skammer meg. Det kommer jeg aldri til å tenke igjen.
Jeg tror faktisk du gjorde meg til et bedre medmenneske med denne teksten. Så.. Takk!
Oi! Det betyr utrolig mye for meg å høre, kjenner jeg! TAKK!
Takk Drea! Takk for at du er dønn ærlig, mot deg selv, folk rundt deg og oss.. Takk for at du fikk meg til å innrømme for meg selv at ting ikke har vært helt enkelt og bra, og at jeg slett ikke er alene om det! Du er sterk, nydelig og en viktig inspirasjonskilde for meg! :-) Stå på videre, så skal jeg prøve og gjøre det samme :-) Klem fra trofast bloggleser, selvom det er første tilbakemeldingen fra meg!
Tusen takk for at du deler. Jeg tror det er viktig, både for deg selv, og for andre i samme situasjon. Kanskje aller viktigst er det for de som aldri har opplevd lignende, de som tenker som du gjorde før. Å være deprimert er ikke et tegn på å være svak (selvom jeg fortsatt sliter med å overbevise meg selv om dette), og det er viktig at andre vet det. Det er også viktig at andre vet det ikke er noe man kan velge bort så enkelt som å bare begynne å smile. Jeg håper du får det bedre nå, første steg er jo, tross alt, å innrømme det, både for seg selv og andre. Og deretter å skaffe hjelp. Jeg synes det er veldig sterkt gjort av deg, selvom du sier det ikke er det du ville høre. All lykke til i fremtiden <3 Håper du blir ditt gamle glade jeg hele tiden så snart som mulig.
Kjempebra innlegg!
Eg syns d e bra at du e åben om dette for jo fleire så tørr å sei d høgt, jo mindre tabu bler d tror eg !
Eg har sjøl åg våre deprimert fra ein alder av 7 år, men mamma va ikkje klar øve alvorligheden, så eg fekk ikkje hjelp før eg va rondt 21. Idag har eg d utroligt mye bedre me mg sjøl. Men som du seie så e d viktigt å ver ærlige å fortella alt for då går ting mye fortare framøve!
Eg ønske dg masse lykke te, å eg vett at du komme te å bli frisk :D
Veldig bra og veldig sterkt skrevet Drea!
Jeg har tenkt på akkurat dette…for lenge siden, da jeg leste bloggen din. Om du kunne være deperimert. Det var så mye i tekstene dine som jeg kjente igjen i fra meg selv og mine egne mørke perioder. Ting man ikke sier rett ut, men som likevel skinner igjennom for den som har vært der selv. Kommer ikke på akkurat når og hvor det slo meg, men så godt at du får hjelp. At du får snakket med noen. Det var veien ut av det for min del (pluss litt medisiner, som jeg etterhvert har kunnet slutte med). Depresjonen og angsten kommer og går litt som de selv vil fortsatt her, men jeg har lært meg å kjenne på signalene, og å forberede meg litt på det som kommer, og da slår det ikke riktig så hardt. Det er lenge siden det har vært helt bekmørkt her, men jeg glemmer ALDRI hvordan det kjennes. Som man sitter i et rom og alle veggene kommer nærmere og nærmere…Sluker deg, utsletter deg…og en har så lyst å gi etter, slutte å kjempe, å la veggene og mørket lukke seg rundt en, og bare slippe…i allefall for en liten stund…Men kjære, Drea Aldri aldri gi opp! Aldri slutte å kjempe! Så går det litt lettere etterhvert…Et lite skritt av gangen. PS! Jeg håper du får fortsette å fotografere – jeg er selv fotograf, og elsker uttrykkene i bildene dine! Masse masse lykke til!
Dette var veldig bra skrevet og gjorde litt vondt å lese, fordi jeg kjenner meg igjen. Jeg har også veldig tøffe perioder innimellom. Du er en utrolig tøff jente og jeg synes det er bra du har valgt å søke hjelp.
Jomen visst, jag förstår allt detta & känner så igen. Jag har vart där & är där tidvis, men klarar det bättre numera när jag är ärlig mot mig själv & omgivningen. Dagarna i bäcksvart mörker är kortare nu.
På tal om ditt inlägg om att vara «ärlig när man träffar en ny kille» liksom, så hamnade jag i din nyårskrönika & så hit.
Go Drea, du är tuff som tar bladet från munnen för dig själv & för andra. Jag har alltid gillat din blogg extra & sett en skörhet & fighter i dina foton som jag på ett konstigt vis känt mig igen i, kanske var det dina tårar!? Jag är extremt medial i min adhd så jag «läste dig kanske»?
Oavsett R-E-S-P-E-K-T
//Sessan