So long, Vegas.

Sukk. Da var man i Norge igjen. Det føles… trist. Neida. Trist er det jo ikke, men jeg savner Vegas allerede, jeg. Pokeren. Folka. Hotellet. Moroa. Det er mye å savne. Jeg har hatt en fantastisk tur! Og om du lurer på hvem den gamle mannen ved siden av meg på det nest siste bildet så heter han TJ Cloutier, og er en pokerlegende. Han har vunnet seks WSOP-bracelets, og er dermed et stort navn innen poker. Jeg havnet på setet vedsiden av ham på en turnering jeg meldte meg på, og ikke nok med det, men jeg tok alle sjetongene hans og slo han ut av turneringa også. Ikke alle som kan skryte av at de har busta en pokerlegende! Jeg havnet forøvrig på 55. plass av 759 startende, og ble rimelig forbanna på meg selv da jeg røk. Gjorde noe jeg selv mener jeg ikke burde ha gjort, selv om de aller fleste rundt meg sa at det var helt greit spilt. Men, det ble da penger! Jeg skal nok være fornøyd med å komme i pengene i min første turnering på Rio i Las Vegas.

Og ja, forresten. De to siste døgnene har jeg virkelig fått smake på jetlag. Da jeg reiste til Vegas kjente jeg ingenting av det, men nå… Djizess. Det er helt merkelig. Natt til i går fikk jeg kun sove tre kvarter, og dermed ble jeg rimelig trøtt de siste timene på heldagsbryllupet i går. Så trøtt at jeg var sikker på at facebook hadde skifta til nynorsk da jeg plutselig satt på hotellrommet på Stiklestad, kun fordi at jeg så ordet «kanskje». Jeg sovna sittende mens jeg skreiv ei melding på telefonen gjentatte ganger, og ga dermed opp og la meg til å sove rundt klokka tolv. Klokka fire sjokkvåkna jeg og var sikker på at jeg hadde sovet et helt døgn. Jeg måtte sjekke fire klokker før jeg trodde på at klokka ikke var mer enn midt på natta. Det var helt merkelig. Så nå vet jeg plutselig hva jetlag er jeg også. Jeg som skrøt sånn av at jeg ikke kjente noe til det da jeg ankom Vegas… Jaja. Anyways. Oppsummering; jeg har hatt en fantastisk tur og vil helt klart reise tilbake til WSOP igjen. Og da skal jeg spille WSOP-eventer selv også. Mange. Og vinne. Jess.