I disse nattetimer.>

Ja, jeg veit at det begynner å bli seint. Men, jeg får ikke sove. Jeg vil ikke sove. Det er først når man sitter oppe om natten man finner ut at natten faktisk har like mange timer som dagen. Det er først når man sitter våken i flere nattetimer at man tenker over at sekundene går like treigt også i disse timene. Når man er våken om natten forstår man plutselig at natten ikke bare forsvinner. Man forstår plutselig at man sover lenger enn man tror, lenger enn det som regel føles som. Jeg forstår plutselig at jeg ikke har noen grunn til å føle meg trøtt om morgenen; jeg har tross alt sovet bort mange, mange timer og mange, mange minutter.

Nå sitter jeg i disse klærne (se bildet under…) og «daffer». «Daffer» er mitt ord på å slappe av, høre musikk og se på klær på nettet. Jeg gjør vel kanskje ikke så mye fornuftig, men hva i all verden kan man gjøre klokka halv tre om natta som er fornuftig? Sove? Tja, kanskje. Godt forslag.

Vel, nå skal jeg faktisk lalle. (Lalle er mitt ord for å sove. Ja, jeg veit at det ikke bare er mitt ord, men jeg regner med de fleste attenåringer har slutta å si det forlengst. Jeg hadde også det for mange, mange år siden. Men mange, mange år før det brukte jeg lalle. Da skulle jeg «lalle». Det var alltid «lalletid».
Nå heter det ikke «finne senga» eller » jeg skal legge meg» for min del lenger. Det heter «lalle». Lalle is back. Kanskje er det etter barndommens frihet og uvitenhet om livets utfordringer jeg lengter etter. Hvem vet. Det har uansett ingen betydning. «Lalle» it is.)
God natt og sov godt.