Meg: «Du. Jeg har tenkt på noe.»
Hun: «Jaha? Hva da?» Hun tar veldig forsiktig en slurk av kakaoen hun kjøpte på Seven Eleven før vi satte oss på benken i parken.
Meg: «Ehm… Altså… Du vet… Emil har jo en greie for deg.»
Hun: «Ja, da´ah. Det vet vel alle.»
Meg: «Ja, ikke sant. Men, du har vel aldri vært interessert i ham, har du?»
Hun: «Nei, er du gal! Fyren er jo supertaper, jo. Bare se på ham! Æsj.»
Hun skjærer en grimase som tydelig viser hva hun mener om ham.
Meg: «Men jeg har lagt merke til at hver gang han gir deg opp, så… Vel.. Ikke at du prøver deg på ham, men…»
Hun: «Hæh? Hva er det du prøver å få frem?»
Hun var tydelig irritert.
Hun: «Jeg – prøve meg på ham? Hvorfor i all verden skulle jeg gjøre det, etter å ha avvist fyren i flere år!?»
Meg: «Nei, ikke akkurat prøver deg på ham… Men… Hvordan skal jeg si det? Hver gang han gir deg opp, så får du ham på en eller annen måte tilbake. Akkurat som at du vil ha ham der. Vimsende, liksom.»
Hun: «Vimsende..?»
Meg: «Ja, vimsende. Rundt deg, som en liten valp. En som gir deg oppmerksomhet hver gang du trenger det liksom. Overivrig og… Veldig… hva er ordet jeg leter etter? Veldig… smigrende. Som gir deg selvtilliten du kanskje trenger i et sårt øyeblikk.»
Hun ler, men jeg ser at hun tenker på det jeg nettopp sa. Hun ler, men øynene hennes er liksom ikke helt tilstede. De er bakover i hodet, uten å være det. De leiter.
Hun tar en ny slurk av kakaoen, som ikke lenger utgjør en stor brannskadefare for tunga hennes.
Meg: «Er jeg helt på villspor?»
Hun trekker på skuldrene og ser ned.
Hun: «Tja. Njæsj. Jeg veit ikke, jeg. Altså… Han er jo hyggelig og alt det der, så… Jeg vil jo være venner, liksom…»
Det er noe med måten hun sier det på. Mumlinga. Blikket som fremdeles er vendt mot bakken. Måten hun trekker på skuldrene på. Et lite sekund tror jeg faktisk hun forstår hvor jeg vil hen.
Hun: «Jeg liker bare å ha ham der. Han er der alltid, liksom. Og hvorfor fortjener ikke jeg å ha noen som er der når jeg trenger det, da? Det er jo ikke som at jeg tvinger ham til å dilte etter meg heller, da!»
Hun forstår absolutt ikke hvor jeg vil hen, det er tydelig. Jeg innser at det er nytteløst å komme med mine meninger om det, så jeg trekker på skuldrene jeg også – bare for å gi inntrykk av at jeg er enig. At jeg skjønner hva hun mener. At joda, selvfølgelig fortjener hun en taper som alltid er der for henne. At hun fortjener å bruke ham når det passer seg. At hun faktisk også har rett til det, for han er jo bare en taper uansett. En diltende hundevalp med kviser og usikker kroppsholdning. En nobody som kan takke seg sjæl. En uten vett og forstand.
Hun: «Haha, se på han der da! Hvor stygg var ikke han? Tror du han der har fått pult eller – ever? Og er det mulig med så svær mage?»
Sukk.
Har vi alltid vært så egoistiske og ondskapsfulle?
Med en slik innstilling til andre mennesker, håper jeg denne venninnen din får den varme kakaoen sin i fanget en gang i blant. At hun ikke er interessert i mennesket er en ting – men å rakke ned på noen på absolutt verste vis fordi han er omtenksom og bryr seg om henne er bortimot forkastelig. Er han en taper og en nobody fordi han ikke har utseendet sitt med seg? Er det noen form for automatikk i det?
Emil skulle dratt til snikkarboden sin og kvesset seg en relativt lang pinne og poket henne døgnet rundt.
Helt enig med Kai… For en egoistisk venninne. Ville ikke hatt en slik en venninne engang!
Kai og Helene: hihi, nei, ikke jeg heller. Derfor har jeg det ikke. Dette er bare fiction hele greia. MEN, jeg har jo sett det ofte. Og hører det ofte. Og VET at det er sånn. Og selv om mange ikke er SÅ «harde» på det, så er det absolutt mange som elsker å få flest folk til å like seg, til og med mennesker man ikke liker selv engang. Bare for å… holde dem der. For å være populær. For å ha folk for seg selv. For å være den best likte. Så, skriver egentlig alt dette som en samtale mest for at det ble lettere å lese enn masse moralsk babbel.
Alt for mye dreier seg om utseende til mennesker… Jeg reagerer stadig på det selv når det kommer opp som et argument. Og det gjør det ganske ofte… Feit, stygg, eller liknende er jo ikke et argument om en politiker for eksempel. Men dette var kanskje litt på siden av «historien» din;-)
Hvorfor skal kviser bety at et menneske er stygt og ekkelt? Det er jo en sykdom som ikke mennesker kan noe for. Om mennesker ikke ser lenger enn til utsende når de «plukker» venner, hvilke mennesker er de da? Hvordan kunne Norge stå så sammensveiser i sommer da terrorangrepet skjedde, når mennesker sitter i høst og snakker slikt om andre? Jeg føler vi eier en stor dobbelmoral her i landet og jeg håper virkelig at mennesker kan våkne opp og forstå at skjønnhet kommer innen i fra. Når jeg tar bilder har jeg et ønske om at skjønnheten de har innvendig kan lyse ut. Ikke at utsende står i fokus. Det skal komme et uttrykk som fremhever mye mer enn det..
likevel, bra innlegg. jeg tror du setter fingeren på noe veldig viktig som folk har godt av å reflektere over.
Havde dette nu været en ægte historie, så burde du have vist denne skrevne korrespondence til Emil. Så havde i hvert fald han en mulighed for, at komme sig videre i tilværelsen. Og ikke mindst finde en pige som ville se ham som vinder, istedenfor taber…
Livet leves forlæns, men forstås baglæns. Om tyve år ville din «veninde» se på dette med helt andre øjne. Men det er det bare for sent.
Kristine og Randi: selv om dette ikke er noen sann historie og samtale, så er det absolutt et problem som jeg vet skjer all the time. Selv om ingen av mine venninner har vært SÅ direkte og åpne på det så har jeg allikevel sett det noen ganger. At venninner av meg ikke klarer å la gutter de egentlig ikke er interesserte i være i fred når de først er kommet over dem. De er liksom litt avhengige av oppmerksomheten de får av dem, kan det virke som. Og glemmer visst å tenke på DEM opp i det hele. Fæle greier. Vi lever i en overfladisk verden, og det er i og for seg greit. Så lenge man ikke ødelegger menneser i prossessen. :)
Du er også ung, men du virker temmelig reflekteret, Andrea. Det glæder mig meget, at du tænker over tingene og ikke mindst SER det omkring dig.
Jeg skjønte hvor du ville… Og er nok «med» deg i denne saken! Kjenner jeg fryser på ryggen av dette – grøss og gru, så stygge forlk kan være!