Dead Can Dance – Don`t fade Away.
Det er litt rart å tenke på at vi er så flinke til å dømme mennesker at vi dømmer de som er akkurat som oss selv også. De som lever så like liv som oss selv at det liksågodt kunne vært oss. Allikevel lager vi grenser i hytt og pine med sterke ord som de, dem, oss og vi, og glemmer at den eneste grunnen til at vi ikke engang legger merke til hvor like vi er, er for at vi kjenner oss selv best. Og ikke dem. Vi kjenner oss selv så godt at vi ikke putter oss selv i bås. Vi ser ikke det stereotype i det vi gjør og den vi er, for vi vet at det ikke er så simpelt at man bare kan lese et helt menneskesinn ut av et par særtrekk, meninger eller handlinger. Det vet vi kun for at vi kjenner oss selv, og ikke bare ser det tilsynelatende iøynefallende. Det overflødige.
Under en samtale i går gikk det plutselig opp for meg hvor lett det antagelig må være for andre å sette meg i en stereotyp bås uten å blunke. Noe jeg aldri har tenkt over at er mulig en gang, her jeg som regel sitter på min høye hest og føler meg som et relativt bra menneske. Relativt oppegående, ja, faktisk ganske så smart til og med. Bedre enn mange andre. Smartere enn mange andre. Penere enn mange andre. Mer verdig enn mange andre. At jeg i det hele tatt kunne bli satt i en nedlatende og ekstremt trangsynt boks hadde jeg faktisk aldri tenkt over – ikke før i går. Fornektelse vil mange sikkert si – ubetenksom er ordet jeg velger. Jeg har rett og slett bare aldri tenkt over det.
Se på meg. Jeg fyller snart tjueto år, er singel og har allerede en to og et halvt-åring løpende rundt omkring meg. Jeg eier ikke mye av verdi – verken hus, leilighet, bil eller hytte. Jeg har faktisk ikke et eget sted å bo enda engang, og har så og si bodd i en bag i snart et år. Min høyeste fullførte skolegang er videregående skole. Jeg er blond. Jeg tar buss. Jeg har en tribaltatovering jeg tok da jeg var sytten. Eksen min var tolv år gamlere enn meg, og jeg var ikke mer enn sytten år da vi ble sammen. Jeg er fra ei lita øy med cirka fire tusen innbyggere, et sted hvor alle kjenner alle og hvor ryktene ferdes raskere enn hva Northug går på ski.
Nok sagt, kanskje. Hadde jeg vært deg så hadde jeg sett ned på meg. Den personen jeg ser for meg av å lese dette er ikke meg. Jeg ser noen andre, selv om det er jeg selv som sitter her og beskriver meg selv. Jeg ser for meg et menneske jeg lett putter i bås. Jeg ser for meg søyler som måler suksess, og søylene jeg ser er små. IQ-søyla når ikke lenger opp enn rundt åtti, men så kommer jeg plutselig på.. det er jo meg jeg snakker om. Pang! Nytt wake up-call. Hardt og brutalt.
Så fantastisk bra skrevet. Det er jo så sant, så sant. Vi har en tendens til å glemme at de vi kritiserer er prikk lik oss selv.
Æ synes du e blant verdens tøffeste, å ser opp te dæ!!
Vi blir alle dårlige mennesker hvis vi skal plukke ut de delene av oss som står med et negativt fortegn og sette de sammen. Det gjør vel de fleste en gang i blant. Og da er det lov å gjøre det samme med andre mennesker, å dømme litt – for å føle seg litt bedre av og til.
Jeg gjør det hele tiden! Hvis jeg skal sette mine negative sider opp mot hvordan jeg ser på de fleste mennesker jeg liker, kan jeg like greit hoppe fra en bro – da blir man aldri bra nok :) F.eks. så er jeg jo meget imponert over bildene du tar, og bloggen du skriver. Jeg er ikke så god på det. Men! Når du skriver at du tar buss, vel, da kan jeg utsette hoppet mitt noen uker til! #Win =D
Kai: Først: hahaha! Good one. Second: Men om vi bare dropper å sette sammen alle andres negative sammer til noe vi tror er en sum og et resultat, så slipper vi jo en masse dritt, ikke sant? Jeg mener ikke at vi skal begynne å se på våre egne dårlige sider og BARE det, men heller droppe å bare se de dårlige sidene i folk vi ikke kjenner. Og jeg mener heller ikke at noen har noen grunn til å se ned på meg, og jeg gjør det jammen ikke selv heller. Jeg bare sier at det er lett å gjøre det – uansett hvem det er snakk om.
Men hva skulle vi snakket med vennene våre om hvis vi hadde ignorert andre menneskers feil? Jeg har enda til gode å starte en samtale med noen der jeg trekker frem flotte sider med en person som ikke er tilstede. Så snill er jeg! «Men, hva med han XX da? Fy faen, for et råskinn av et mennske han er! Knakende kjekk kar med stort hus og et flott liv! Ikke bruker han offentlige transportmidler engang!»
Jeg tror de fleste av oss ser de positive sidene i andre mennesker jeg, sånn i utgangspunktet – så kommer heller de negative på løpende bånd etterhvert. Vi ser det vi vil se i andre. Begynner man å dømme ved første blikk, er det deg selv det er noe galt med.=)
Men det er jo det som er poenget mitt – vi dømmer ved første blikk. I aller høyeste grad. Det er ikke bare det at vi ikke snakker om det positive – vi tenker det ikke heller. Og vi føler oss altlid så mye bedre selv, uten å tenke på at det vi ser ikke nødvendigvis er alt som er å se.
Verdier målt i gods og gull er langt fra alt her i livet :-)
Og jeg synes du er en tøffing, ikke minst etter kommentarene du la inn på nettavisa du vet… Der viste du at du er et medmenneske med et stort hjerte og en fornuftig hjerne, og at du tør å hevde dine meninger. Tøft! :-)
Bra skrevet! Ikke noe man tenker over så veldig ofte hvert fall. Vi er nok alle i en eller annen bås, enten vi vil det eller ei! :) Desverre.
Wow, ut ifra det du skriver om deg selv, ville nok jeg også sett ned på deg! Så rart. Jeg «kjenner» deg jo som et helt annet, og mye mer oppegående, menneske gjennom bloggen enn den typiske unge, single alenemammaen uten hus og bil som de aller fleste faktisk ser litt ned på… Bra innlegg som fikk tankene mine til å gå crazy ;-D
Helle: og det er jeg jo også! Og da slår det meg – det er sikkert ganske mange av de andre også. Ikke alle, selvfølgelig. Men noen. :b
Det hadde jeg også gjort om jeg ikke hadde lest hvert eneste ord på bloggen din. Jeg kjenner deg, liksom. Sånn litt. Så.. jeg tenker ikke sånn :)
Skjønner hva du mener! Jeg kan lett tenke sånn om unge mødre, men ikke om deg. Du virker så mye eldre( !! ikke gamlere. heh) enn tallet i alderen din tilsier. Jeg har lest bloggen din fra dagen du skrev du skulle føde, men har likevel aldri sett på deg som en ung mor. Nå aner jeg ikke hvordan du er, men utifra bloggen din virket du så moden, og så klar.