Det snakkes ofte om usunne forbilder og idealer for jenter, men sjelden snakkes det om hvilket ideal menn higer etter, på tross av hvor innlysende det er at også det er en fucked up, ond sirkel som ingen ende vil ta. Spiseforstyrrelser, overtrening og prestasjonsangst hos unge jenter snakkes, skrives, blogges og diskuteres det om daglig, men ingen ser ut til å bry seg noe om det relativt usunne manneidealet som dominerer enhver tv-serie om dagen. «Relativt» usunt fordi det kanskje ikke har de samme usunne konsekvensene på menn som midjemålet til Carrie Bradshaw har på unge jenter, men som påvirker både menn og kvinner på helt andre måter. Ting vi bekymrer oss over daglig, men som vi kanskje aldri helt finner sammenheng i.
Du har Hank Moody (Californication). Du har Ari Gold (Entourage). Du har Dexter (Dexter). Du har Big. (Sex and the City.) Jeg kan nevne manneidealer i fleng. Menn som menn ser opp til. Menn som menn vil bli som, menn som jenter elsker. Som jenter vil ha. Hvorfor snakkes det aldri om hvor usunne forbilder de egentlig er, og hvor skremmende det er hvor latterlig lett de kommer unna med det?
At vi jenter er svake for litt tøffe, røffe menn er ingen hemmelighet. Vi sikler etter en ordentlig mannemann. Allikevel sier de fleste at en potensiell kjæreste også skal være ærlig, snill, øm, trofast og alt det der. Alle adjektiver man kan finne i enhver klissete bok i husmorsporno-hylla. Enkel logikk sier meg at det der er adjektiver som kan plasseres som rake motsetninger til overnevnte badboys, og da er noen nesten nødt til å fortelle meg en liten ting. Hvorfor blir jenter sjokkerte over å finne kjæresten sin i seng med en annen? Jeg mener… vi sutrer og griner over hvor idiotiske menn er når de ikke er badboys, og vi sutrer og griner over menn når de oppfører seg akkurat slik vi elsker å se menn på tv. Hvorfor gjør vi det så vanskelig for dem? Mixed signals, anyone? Så kan man jo begynne å lure litt på hva vi egentlig vil. Er snille, ordentlige, lettrørte menn for kjedelige i lengden? Og om mannen ikke er en badboy – går da jenta inn i rollen som badgirl over tid, bare for å skape litt spenning? Finnes det i det hele tatt et forhold med to like snille, ordentlige og ærlige parter?
Nå høres det kanskje ut som at jeg har mistet all tro på menneskeheten, men det har jeg ikke. Mulig jeg er kynisk, men hva med å se ting for hva de er? Jeg tror vi er altfor flinke til å skape illusjoner vi selv begynner å tro på over tid. Illusjoner om det perfekte forhold, illusjoner om den perfekte mann, illusjoner om den perfekte kvinne, illusjonen om det perfekte liv. Vi skaper bilder av hvordan alt skal være, men glemmer å åpne øynene og se på realiteten. En realitet som absolutt ikke trenger å være så ille i seg selv, men i forhold til alt man lar fantasien skape så sier det seg selv at det blir som natt og dag. Det er ikke rart det blir krasj i de aller fleste forhold. Vi setter lista rett og slett uoppnåelig høyt for hverandre. Så kan man spørre seg; hvorfor ikke? Skal man pine seg selv gjennom lange, dårlige, ulykkelige tider for å holde på det man har, eller skal man tenke nytt? Er mennesket, som en av få arter sammen med blant annet gjess og albatross, ment til å være monogame med en person hele livet, eller er det faktisk ikke så ille å bytte litt etter en tid, på tross av hvor trist alle mener det er? Skal man nøye seg med et trygt og kjærlighetsløst liv med en man en gang elsket høyt, eller skal man unne seg selv å kjenne følelser av forelskelse og ubetinget kjærlighet på nytt – med en annen?
Sistnevnte! :)
Interessant innlegg, Drea, og du sier noe! Jeg kjenner litt FOR mange gutter som teller kalorier og pumper jern til musklene blir dobbelt så store. De er imidlertid ikke bad boys da, og mange av dem er omtenksomme også :)
Jeg klager i grunn ikke over menn. Jeg liker ikke å generalisere og ser mer verdien av dem enn ulempene!
hey, linken til bloggen min kom ikke med i den forrige kommentaren, men her er den, om du skulle føle for det! :)
Du skriver bra Drea, det skal du ha! Men jeg må få kommentere én ting. Jeg er helt enig med deg i at man ikke skal leve i et kjærlighetsløst forhold fordi man har tryggheten. Kjærlighet er viktig. MEN mange tror at kjærlighet er den rosaboblende forelskelsen man har i de første månedene/årene av et forhold, og når den går over, er det på tide å gå videre for da har «kjærligheten forsvunnet.» Jeg vet om samtlige som bytter partnere etter ca. 2 år fordi at da har forelskelsen gått over.
Jeg mener at et forhold – og kjærlighet, er minst like viktig å jobbe med som alt annet. Man er ikke stormende forelsket til enhver tid, og det er ikke bare rosenrødt og såpebobler. Kjærlighet er også tøft, vondt og vanskelig, og det krever hardt arbeid. Jeg er ikke forelsket hvert eneste sekund. Men jeg elsker. Det er stor forskjell på de to tingene, og mange (spesielt tenåringer, jeg gjorde det selv) tror at det er det samme. For meg er kjærlighet det å bli forelsket på nytt og på nytt i samme mann, det å oppleve trygghet og gjensidig forståelse, det å ikke trenge å måtte fortelle hele livshistorien ved en reaksjon fordi den andre VET, bare ved å se på deg, det å ha en å dele sorger og gleder med, en som er der for deg på godt og vondt. Men det er også uoverensstemmelser som man klarer å ordne opp i, makeupsex, evnen til å gi av seg selv og svelge 140 kameler fordi man egentlig er uenig, men ikke mener at det er verdt å ta opp kampen. Kjærlighet er hardt arbeid, men det er søren meg verdt det.
Helt klart, det er jeg enig i. Men kjærligheten kan jo også ta slutt – og ikke bare forelskelsen. Da mener jeg den type kjærlighet man MÅ ha til en man skal leve med som en KJÆRESTE, og ikke bare som en venn.
Jeg syntes også det var fælt å tenke på at jeg aldri skal føle forelskelsesfølelsene igjen – og det er kanskje den største ulempen med å være ung og tro at man faktisk aldri kommer til å miste forelskelsesfølelsene for sin kjære, og dermed bestemmer seg for å få barn og alt det der. Det er litt… tidlig. Jeg var ikke klar for å binde meg til EN person resten av livet selv om jeg trodde jeg var det. Og når i tillegg kjærestefølelsene forsvat samtidig som forelskelsen forsvant, så var det ikke så mye annet å gjøre for MIN del i alle fall.
jeg tror altfor mange dveler ved ting også. De bruker rett og slett for lang tid på noe som faktisk ikke kommer til å fungere. (Og mange gjør selvfølgelig det motsatte også. GIr opp for fort.) Man lever bare EN gang, og hvorfor bruke mer tid enn nødvendig på noe som IKKE kan fungere for resten av livet? Hvorfor ikke se fremover, og tro på at man kanskje kan finne noe med en annen – noe som IKKE forsvinner like lett. :)
Gode poeng, der er jeg absolutt enig med deg:-) Det er forskjell på kjærestefølelsene og forelskelsesfølelsene, og der er det nok også mange «unge» som blander, og det kan jeg forstå. Det er ikke lett å vite. Jeg har selv vært der, bryllupet var planlagt, ringen var på fingeren og babyen var i magen. Jeg var helt sikker på at dette kom til å vare livet ut, men så forsvant kjærestefølelsene. Jeg jobbet hardt og lenge for å finne dem fram igjen, men de var borte. Sånn er det bare, sånt skjer. Og jeg er enig med deg i at man ikke skal bruke for mye tid på noe man vet ikke kommer til å vare. Men det er det å finne balansegangen. Hvor går grensen for å gi opp for lett og holde ut for lenge?
Nei, det skal ikke være lett. Livet er jammen ikke lett:-)
Mitt forbilde er selvsagt Hank Moody, fordi han representerer mye av det jeg streber etter i livet. Fri livsstil, gi faen-holdning og likegyldig framtoning. Usunt forbilde for mange, det er jeg enig i, men sunt forbilde om en ønsker å trekke ut trekk ved hans karakter. Han ekke mainstream, bohemsk og elsker å utforske. Handler etter lysten. Er det ikke nettopp det et menneske burde forholde seg til? Hva med hans kjærlighet til eksen/moren til hans datter? Alle de som er fortrolige med han?
Er han et forbilde, en karakter, eller er han et bilde samfunnet, som samfunnskritikk? Det mener jeg er budskapet til serieskaperen av Californication.
-Domino
Skal man bytte partner etter at forelskelsen har forsvunnet eller skal man godta at kjærlighet har flere faser og ikke alle er like spennende? Det er opp til hver enkelt å avgjøre, men for min del velger jeg det sistnevnte. :)
Utrolig bra skrevet og kunne ikke vært mer enig. Du burde opprettet en egen sex og singelliv -spalte Drea :)
Jeg er også enig i MYE av det du skriver,men: kjærlighet er arbeid og man må satse mener jeg. Trenden i dag er å gi opp fordi livet er for kort som du sier. Vel,livet er vel fortsatt for kort om man er 30 eller 40 tror jeg (hvis man tenker på alle menn man IKKE har prøvd å leve med enda,liksom) – og det finnes vel dem som aldri blir gamle «nok» :P evig ungkar/singel er trenden – + mine dine og våre barn :) Du skriver nøyaktig det som de fleste tenker,Andrea – du er trenden selv :D
Jeg er ihvertfall utrolig sikker på at det finnes både følelsesløse tider i et kjærlighetsforhold,samt forelskelser – ofte samtidig.Jeg er jo ung selv. Individuelt? tja,skal mye til å føle noe hele tiden i en hverdag :P så egentlig er vi alle like – vi bare takler følelsene helt ulikt :)
Det er min mening – stort tema dette :)
Charlotka: SELVFØLGELIG. Det sier seg vel selv? Jeg mener ikke at man bare skal gi opp med en eneste gang, men jeg mener man skal ha det bra i livet også! :) Best mulig, enten om det betyr å kjempe (og vinne) eller andre ting. :) Og jeg tror ikke det er en trend. Jeg tror mange hadde gjort det samme tidligere også, om det ikke hadde vært for de sosiale normene. Det er ikke FOLK som har forandret seg – det er synet på ting. Og jeg velger å tro at det er positivt. At det er positivt at man i større grad kan velge å leve lykkelig!
Nettopp :) det er det som er trender jo :D hehe. Trender er sosiale normer i litt modernisert versjon ;) det er «ok» liksom ;) hehe…morsomt tema! :)
Trender er jo noe som går over? Som forandrer seg over tid? Jeg tror ikke dette kommer til å forandre seg totalt, og bli motsatt igjen f.eks! :b Jeg tror det er langvarig – og altså ikke bare en trend! :)
JA, sånne par finnes :) http://linnmaria.com/blog/?p=511
Jeg vet iallefall at det finnes ETT forhold med to like snille, ordentlige og ærlige parter, og det er i det forholdet jeg selv befinner meg i :-)
..Og appropo mannsidealer vs kvinneidealer så tror jeg ikke de kan sammenlignes noe særlig… Viktig å ha idealer, men alt med måte.
Herlig innlegg til diskusjon og ettertanke :D
Jeg elsker en god mannemann, men jeg liker ikke og har aldri likt badboys. Ja de er fine men jeg tenker aldri at de kan forandres eller er verdt å holde på.
Jeg vet noen forhold hvor det er like snille og fine parter, men det er ofte gamle forhold som har stått gjennom vind og vær. Man må gutse og stå på. Noen gir opp men ender opp der de var og vet at neste gang så er det bare å gi det man har og komme seg gjennom problemene.
Åh jeg elsker dette temaet Andrea! :D
Kunne ikke vært mer enig. Veldig bra skrevet. Det er litt tabu det med menn, og det er dumt. Fint at du som har litt «publikum» setter fingeren på dette :)
Kjempebra innlegg, mange gode og viktige poeng! Jeg tror, som du sier, at dette er like aktuelt for menn, men at det ikke snakkes like høyt om. Flott at du skriver om det :) Jeg kjenner enkelte som bare havner borti badboys og blir såret gang på gang.. Sånn sett er jeg glad jeg er svak for snille og myke menn ;) Jeg er kanskje gammeldags, men jeg har tro på den store kjærligheten som varer livet ut. Og om det ikke er den rette, så er det ikke bra å bli værende i forholdet bare for å bli. Hvis man går rundt med sjekkliste og høye krav, så vil man neppe finne drømmemannen – tenker jeg. Finner du den rette, så er det klaff uansett skavanker eller dårlige egenskaper (som alle har). Kommunikasjon <3