Tomine har blitt 7 måneder gammel! Hun er altså en så blid unge, hun smiler og ler hele tiden. Nå nærmer det seg kryping, og hun setter seg nesten opp i sittende stilling. Så i kveld bestilte jeg trappegrind, haha. Snart fyker hun vel rundt omkring i full fart! Det er veldig gøy å bruke kameraet litt igjen og. Det blir jo mye morsommere å ta bilder av henne nå fremover, enn når hun kun var en litenbaby som lå på rygg og så rar ut. Haha! Hugs!
Jeg tar meg stadig i å tenke på meg selv som ung. Ja, ungdom nesten, men sannheten er jo at jeg ikke er det lenger. Jeg er jo ikke engang i tjueårene! Da jeg var ungdom, så jeg på de over tredve som voksne, kjedelige mennesker, og tanken på at jeg nå er like gammel og kjedelig som dem, er bare … feil. Det stemmer ikke, liksom. Men samtidig merker jeg jo godt at jeg har vokst. At jeg har blitt en annen, nesten. At jeg på mange måter har blitt et Helt. Annet. Menneske.
Man kan i grunn dele livet opp i flere ulike liv. De ulike fasene er så forskjellige at de ikke hører sammen, på en måte. Mennesker kommer og går, man flytter, man bytter jobb, man er frisk, man er syk, man gjør feil, man angrer, man blir ufør, man får barn. Ting forandrer seg så mye at det er umulig å ikke forandres underveis. Samtidig driver vi alle og skal «finne oss selv», og det sier seg selv at det er en vanskelig oppgave – når man liksom aldri står lenge nok på et sted til å komme helt på plass.
Jeg er i alle fall glad for at jeg er den jeg er i dag. Jeg er glad for at jeg har blitt eldre. Jeg er glad for at jeg har vokst, at jeg har lært, og at jeg kjenner meg selv bedre enn noen gang. Jeg er glad for at jeg i mye større grad er i stand til å tenke og reflektere, se det større bildet og se hva som er viktig og ikke, og at jeg er i stand til å sette pris på det jeg har. Jeg er glad for at jeg kan være streng med meg selv når jeg blir dust med meg selv, og jeg er glad for at jeg har lært å snu tankemønstre som ikke gjør meg (eller noen andre) noen tjenester. Jeg er glad for at jeg kom meg hit, og selv om mange kanskje sier «ting blir aldri som før» som om det er noe negativt, sier jeg det med positive vibber. For ting blir aldri helt som før. Det er umulig, for jeg er ikke lenger den samme. Jeg er ikke lenger den jeg var, og det er absolutt mer en fordel enn det er en ulempe. Så får vi se, da. Hvem jeg er i morgen. Målet får være å i alle fall ikke være noe verre da enn i dag. Da kan det da ikke gå så ille, tenker jeg.
Jentene mine. Fineste.
Haha, bolla tester ut litt vannmelon! Og som med alt annet, blir det masse grimaser, litt brekninger og mye smil. Haha, verdens blideste blidfis! Jeg har plukket frem kameraet igjen, for hvorfor i all verden lar jeg det ligge på hylla når det er så gøy å ta bilder? Jeg fatter det ikke. Mobilbilder er helt greit det altså, men … skjerpings, Drea! Hugs.
Inneholder reklame
Jeg vet det er en stund siden det har dukket opp en post her, men nå er jeg altså innom her igjen! About time, kanskje..? Siden sist har vi flytta til Hitra, og nå begynner vi virkelig å få det skikkelig fint, syns jeg! Denne uka fikk jeg endelig opp bildene fra Desenio på veggen bak sofaen, og jeg syns det ble knallkult! Hva syns dere? Jeg har bestilt nye spisebordstoler også, jeg skal prøve å huske å poste et innlegg når de er på plass og, haha! Jeg har egentlig aldri interessert meg så veldig mye for interiør, og kanskje er det også derfor jeg bytter ut litt greier titt og ofte nå i begynnelsen. Det tar visst litt tid å finne smaken min, liksom. Men nå begynner det å føles rett! Gøy!
Forresten: Koden ”DREA30” gir 30% rabatt på posters hos Desenio mellom 11 -15 juni *(Koden gjelder ikke rammer eller handpicked-/collaboration posters/Personlige posters).
Mammalivet er fremdeles veldig fantastisk. Bolla vokser i kjempefart, og like før hun ble 8 uker, veide hun hele 6390 gram. Jeg fullammer, og det ser hun visst ut til å like. Fnis. For å være helt ærlig, har jeg vært litt «bekymra» for at hun legger på seg for mye. At hun blir for stor for fort, liksom. Hodet mitt er jo til tider litt slitsomt, og jeg får sånne rare, kjipe og slitsomme hang ups. I det siste har det vært på veldig overfladiske ting. Både på mitt eget utseende og min egen vekt, men også på Tomines vekt. Vokser hun for fort, blir hun en kjempebaby, tenker andre at hun er feit? Det er vanskelig å forklare det, og jeg vet jo at det stresset og de bekymringene er totalt meningsløse og dumme, men jeg har ikke klart å slippe det helt. Misforstå meg ikke. Jeg har vært totalt oppslukt av henne fra dag 1, og jeg har alltid ment at hun er vakrest i verden. Det har bare vært en frykt der for at de følelsene skulle endre seg. At jeg skulle miste de følelsene som alle foreldre automatisk skal ha for babyene sine.
Nå har de tankene endelig sluppet taket litt. Det stresset har gitt seg for en stund. Jeg har jo verdens fineste, friskeste jentebaby, og hun vokser da akkurat som hun skal! Hun er helt magisk, og det er hverdagen og. Virkelig! Og det skal så absolutt ikke endre seg. Jeg har det veldig, veldig bra for tiden – selv om hodet til tider er litt slitsomt.
Det går mer i Instagram enn blogg for tiden, fordi det er enklere og tar mindre tid. Så, følg meg veldig gjerne @dreakarlsen, da blir jeg glad!
Jeg har ikke så mye annet å poste for tiden enn bilder av Tomine. Det er jo henne dagene går i. Akkurat nå ligger hun faktisk og sover i senga si (!), og jeg sitter på stua og føler at jeg mangler noe her med meg, haha. 6 uker med henne i armene omtrent konstant gjør det med en. I dag var vi forresten på 6-ukerskontroll, og bolla har vokst rimelig bra! Hun har blitt hele 6210 gram, hun! Lengde ble ikke målt, men hun er ganske så lang også. Og se, så vakker hun er da! Smelt. Det er utrolig hvor mye som forandrer seg på de første månedene i livet til en liten baby! Jeg merker forskjell fra dag til dag, nesten. Nå smiles det så mye, og vi har lange samtaler sammen. Jeg ser frem til å se hvilken personlighet hun har, hvem hun er og hvordan hun blir! En ting er sikkert; hun er helt super! Og jeg skal gjøre alt jeg kan for å gi henne en god og trygg oppvekst. Hjerte, hjerte!
Tomine er så utrolig smilende og blid på morran! Det er så herlig å stå opp med henne. Hun serverer smil etter smil, og prater litt tilbake. Livet og hverdagen har jammen forandret seg de siste årene. For tre år siden i dag var jeg innlagt på psykiatrisk. Siden den gangen har jeg ikke vært innlagt, og siden da har livet gått fra å være utrolig vanskelig til det her! En helt ny hverdag. Stabilitet og babysmil på morran! Who would have thought … Det er så godt! Det er så godt å nyte dagene, nyte hverdagen, føle seg meningsfull og dyktig! Når Vilja også er her sammen med oss så er dagen perfekt.
Nå er hun trøtt og klar for å sovne i armene mine, og da skal jeg sitte her og se på henne og nyte det maksimalt.
I dag er hun her seks uker gammel. Hun har ikke så mange rutiner enda, hun gråter når hun er trøtt og hun vil ha mat rimelig ofte – døgnet rundt. Også på natta. Jeg begynner med andre ord å bli litt trøtt, haha. Det er litt slitsomt når det står på. Når gråten ikke stopper selv om man har prøvd alt. Man er trøtt og sliten, og ingenting hjelper. Det skaper frustrasjon, som igjen skaper dårlig samvittighet. Men alt dette er vel helt normalt! Heldigvis er det mest kos, og hun er i grunn ei smilende solstråle mesteparten av tiden!
I helga skal jeg prøve å komme meg på første trening på treningssenter etter fødselen og. Jeg har 10 ekstra kilo på kroppen (kan ikke bare skylde på svangerskap, må nok skylde på litt sukkersug og!), og jeg føler meg ikke vel med meg selv, sp jeg gleder meg veldig til å kjenne på den der gode følelsen etter ei treningsøkt! Jeg må jo selvfølgelig starte litt rolig, men … jeg gleder meg til å komme i gang igjen! Jeg hater å ikke føle meg vel med meg selv. Jeg vil føle meg fab, haha! Til sommeren, det er målet!
ÅRET 2019 I BILDER
J A N U A R
F E B R U A R
M A R S
A P R I L
J U N I
J U L I
A U G U S T
S E P T E M B E R
O K T O B E R
N O V E M B E R
D E S E M B E R
