Det har visst blitt lite blogging på meg i disse fem ukene etter at Tomine kom til verden! Det får vi se på som et godt tegn, egentlig. Jeg er for opptatt med å kose meg, for opptatt med å holde henne i armene og kose til at jeg tar meg tid til å blogge. For ja, jeg trives veldig godt! Alt går helt supert! Joda, hun gråter til tider uten at jeg skjønner hva hun vil, og joda, det blir kanskje litt lite søvn og mange oppvåkninger, men altså … dette er jo jobben min. Å være mamma til denne lille skapningen er hva jeg SKAL dedikere dagene (og nettene) mine til! Jeg syns det er så godt, så betydningsfullt! Hun begynte forresten å smile til oss da hun var fire uker gammel, og nå er det masse smil hver eneste dag. Det er så vakkert å se på!
Vi er på julefeiring hos mamma og stefar nå, og «mommo» har selvfølgelig blitt en favoritt. Hun trives i armene hennes, og smiler mer til henne enn noen annen. Herlig! Vel, jeg ville egentlig bare si god jul fra oss! Så blir det nok litt mer blogging og bilder fremover – for jeg tar jo masse bilder! Jeg har bare ikke postet så mange av dem her, haha! Om du vil se noen, så legges det jevnlig ut på Instagram! (@DreaKarlsen) Hugs!
Dette bildet er fra fredag, for da var jo lilletuppa ei uke gammel! Men jeg har ikke tatt meg tid til å poste bildet før nå. Det blir mindre tid med macen i fanget nå som Tomine endelig har kommet til verden! Vilja kom hit på torsdag og var til i går, og jeg må altså skryte litt av henne også. For ei flink storesøster! Hun løfter og bærer og koser og passer på. «Bare sov litt på sofaen du, mamma!», sa hun. Hun kunne plukke opp Tomine når hun våknet, null problem. Hun har virkelig babytekke!
Jeg koser meg med den nye hverdagen som småbarnsmamma – akkurat slik jeg gjorde med Vilja. Jeg har jo vært litt spent på hvordan det skulle bli denne gangen. Mye har jo skjedd i livet siden sist. Og svangerskap/fødsel/tiden etter fødsel er jo virkelig ikke bare-bare. Jeg har tenkt mye på alle mødre rundt omrking i det siste. Herregud, for noen superkvinner vi er! Først skal vi gjennom et langt svangerskap med diverse plager (bekkenløsning, au), så fødsel (det trenger jeg vel ikke påpeke at er dritvondt), så skal vi ha etterrier i fem-seks dager etterpå, såre brystvorter, vond ammestart og lite søvn! For å ikke snakke om at … vel, man er sår og vond «down there» også. Det hører med en god del vondt og … «slitsomme» greier (i mangel på bedre ord). Allikevel føler jeg meg overraskende lite sliten. Jeg føler meg lykkelig og heldig – og LITT superwoman! Jeg får ikke nok av Tomine, jeg kan se på henne i timesvis, og hver gang jeg legger henne fra meg i vugga, så savner jeg henne like etterpå. Da sitter jeg bare og håper hun snart skal våkne, så jeg kan plukke henne opp, holde henne og kysse henne på hodet. Apropos. Nå våkner hun endelig! Hurra! Blogges senere!
I dag tok jeg noen bilder av lillejenta. Jeg ble litt raskt sliten da, så vi kjører på med en ny session imorra! Men her er i alle fall ett av bildene. Jeg er så forelska! Vakkerjenta mi. Jeg gleder meg til å ta fler bilder av henne! I mange, mange år fremover! Tihi. Og til helga skal jeg ta noen fine bilder av begge jentene mine sammen. Vilja kommer i morra ettermiddag, og det blir så kos! Skal prøve å snike med Bosse på noen av bildene også, haha! Han var veldig interessert i hva som foregikk i dag i alle fall, og snuten hans ble med på fler av bildene. Han skulle snuse og lukte på babyen, nemlig. Og det må han jo få lov til! Da vi først kom hjem med Tomine, så var han både nysgjerrig og litt skeptisk. Han lukta på henne, logra litt, og så løp han vekk. Han har blitt tøffere nå, og er fremdeles veldig nysgjerrig. Han blir selvfølgelig overøst med kos og oppmerksomhet han også altså, så han blir så absolutt ikke glemt! Men det er nok litt rart for han å bli storebror allikevel. Han er jo litt mammadalt, men nå må han dele oppmerksomheten. Haha! Men det ser ut til å gå helt utmerket, det også. Fin gjeng! ♥
Først og fremst; velkommen til verden vakreste Tomine! Tomine kom på termindatoen sin den 22.11.19, og veide 3850 gram og var 50 cm lang, og selvfølgelig helt perfekt! Jeg er uendelig forelsket i henne! Nå har vi kommet oss hjem og. Vi hadde vel egentlig tenkt å være på barselavdelingen til mandag, men vi følte oss klare for å dra hjem i kveld alle tre, så da ble det sånn i stedet. Og det er så godt! Bosse-storebror har fått hilst også, haha! Han er veldig nysgjerrig, men også litt småredd henne, ser det ut til. Han logrer og snuser forsiktig, men kommer ikke så veldig nære. Det blir nok bare bedre etterhvert!
Min fødehistorie:
Jeg har selvfølgelig lyst til å dele litt fra fødselen med dere også – fordi fødsel er virkelig så fantastisk! Jeg begynte jo å bli veldig klar for å føde mot slutten i svangerskapet, mest på grunn av plager med bekkenet. På onsdag og torsdag hadde jeg veldig mye vonde kynnere. De ble såpass vonde at jeg på et punkt var litt i tvil om det faktisk var kynnere eller rier, men jeg tror nok jeg egentlig visste at det ikke var rier – jeg bare ønsket det skulle være det! Klokka 02.30-isj på natt til fredag derimot, da kom det jeg med en gang skjønte var rier. Jeg lå i senga og venta på at Vegard skulle komme hjem fra jobb, og riene kom hvert femte minutt. De var ikke sånn veldig vonde, men kom regelmessig. Vegard kom hjem, og jeg venta litt med å fortelle han at jeg hadde rier, rett og slett for at det hadde vært så kjedelig om det bare ga seg eller noe. I stedet økte smertene, og riene kom tettere. Så da var det på tide å informere mannen, haha! Jeg ringte føden, og fortalte hvordan det lå an. Vi ble enige om at jeg skulle vente litt til, og ringe om en stund når smertene var enda sterkere. Vegard sovna litt, jeg stod opp, og i 07-tida ringte jeg føden på nytt. Klokka 07.30 var vi på plass på et undersøkelsesrom på føden, og joda! Jeg kom inn med 4 cm! (Til sammenligning: å komme meg til 4 cm da jeg skulle få Vilja tok meg fra 03 på natta til 23 neste kveld…) Vi fikk beskjed om å vente til over vaktskifte rundt klokka åtte før vi fikk fødestue, så vi ventet bare på undersøkelsesrommet. Klokka ble 08.15, og smertene hadde tatt seg opp betraktelig siden vi kom. Jeg fikk Vegard til å ringe i snora, og da jordmora som kom innom så smertene mine, lovte hun å fikse ei fødestue ganske så kjapt. 08.30-isj var vi på plass på fødestua, og jeg ble undersøkt igjen. 5 cm, så ikke veldig mye fremgang, tenkte jeg. Jeg spurte om å få ta et lite bad i badekaret, for det hadde gitt meg så god smertelindring under forrige fødsel. Det funka ikke like bra denne gangen, men det er kanskje ikke så rart – jeg var jo på et helt annet stadie i fødselen!
Det tok ikke lang tid i badekaret før jeg plutselig begynte å kjenne trykketrang. «Jeg må opp!», sa jeg til Vegard, og med hjelp fra han til å tørke meg, kom jeg meg inn i senga på fødestua. Trykketrangen var der under neste ri og, så mellom riene klarte jeg å si «Ring på dem nå!» til Vegard, og jordmor kom inn. Jeg sa at jeg hadde trykketrang. Ny sjekk. «Ja, her blir det baby snart, ja!», sa jordmor da. «Du har 8 cm, men det er mykt og tøyelig, så her er det bare å høre på kroppen!» Jeg kjente altså de første riene klokka 02.30, og allerede klokka 09.30 var Tomine født. Det ble en rask, effektiv og fantastisk fødsel! Altså, ingenting kunne gått bedre. Alt gikk helt perfekt! Ja, det var selvfølgelig dritvondt og intenst, men det kommer man jo ikke unna. Jeg hadde virkelig en drømmefødsel! Og alt etterpå har gått så fint også. Jeg er litt trøtt, men ekstremt lykkelig og forelska, og gleder meg til hverdagen som nå står for tur. Å bli mamma er virkelig så stort, så fantastisk, så … ja. Jeg vet ikke hva jeg skal si en gang, jeg. Jeg føler meg så heldig som får oppleve dette på denne måten. Uten komplikasjoner og trøbbel, og med en perfekt baby i armene på slutten av det hele. Jeg er så heldig! ♥
Haha, jeg fant noen kjeeeempegamle bilder av Vilja! Bilder jeg tok før jeg visste hva jeg holdt på med når det kommer til speilrefleks og foto. Men jeg syntes det var supergøy, da! Det blir nok ingen bilder av lillejenta med sånn tutu-skjørt, den stilen har jeg nok kommet litt over, men herregud, som jeg gleder meg til å ta masse bilder av henne også! Som jeg har gjort med Vilja helt siden hun var lita. Nei, nå tror jeg faktisk at jeg skal komme meg i seng. Jeg er stuptrøtt, jeg. Sover skikkelig dårlig nå, noe som sikkert ikke er så uvanlig når det kun er 7 dager igjen til termin. Natta!
Haha, jeg bare måtte! Gleder meg til å ta litt mamma-og-baby-bilder med disse genserene! Søøøøte. Tihi! Matching! Blir vi vel søte, vel. Synd de ikke hadde en i størrelsen til Vilja med «sister» på eller noe. Det hadde jo vært helt perfekt! De er kjøpt på Gina Tricot forresten. Cute!
Ingen fødsel enda, jeg går fremdeles rundt her med skikkelig kjip bekkenløsning og egentlig bare venter. Mamma kom og var her i helgen da, noe som var skikkelig koselig. Godt å ha mammabesøk, spesielt nå når jeg ikke er i stand til å gjøre noe annet enn å ligge i sofaen! Jeg skal virkelig ikke klage på det å være gravid altså, for jeg har vært så heldig både gjennom dette svangerskapet og da jeg gikk med Vilja. Jeg har nesten ikke hatt plager før nå helt på slutten, og mange har det så utrolig mye verre, men jeg må innrømme at bekkenløsninga virkelig har satt meg ut av spill i løpet av de siste ukene nå. Alt er vondt, og det er så kjedelig – for jeg vil helst gå lange turer med Bosse og få tida til å gå! Jeg er lei av sofaen, jeg er lei av tv-serier og jeg er lei av å kjedespise godis, haha! Men hei, det er bare 12 dager til termin (og 9 dager til menstermin), så det er jo uansett ikke lenge igjen – samme om hun kommer før termin, på termin eller litt etter. Litt tålmodighet skal jeg klare! Hugs.
Da jeg var 14-17 år, skjedde det flere ting i livet mitt som var vondt og trist. Midt i ungdomstida, ei tid hvor man er i gang med å definere seg selv, ei tid hvor man blir kjent med seg selv på alle mulige måter. Det er ei veldig viktig tid, den der ungdomstida. Og om ting ikke går helt som de bør, så påvirker det en – både der og da, og på sikt.
Jeg trenger ikke gå så inngående på alt som var vanskelig i ungdomstida, men kortversjonen er: Da jeg var 14 år døde pappa av kreft etter veldig kort tid med sykdom. Jeg begynte å slanke meg, ble slank, men skjønte også at veien jeg var på vei ned ledet til spiseforstyrrelser, så jeg ble redd. Jeg begynte å spise igjen, og ble litt tjukk. Overvektig. Det ble mye festing og alkohol. Så ble jeg voldtatt. Kroppen fikk med andre ord gjennomgå mye. Ned i vekt, opp i vekt, traume. I ei tid hvor de aller fleste er usikre fra før. Samtidig ble familien vår litt … oppløst, kanskje, av at pappa døde. Det påvirka oss alle. Det gjør ikke ei tid, som i utgangspunktet kan være utfordrende, noe enklere.
Min løsning på alle disse tingene var nok ikke helt optimal. Det som slo meg da jeg ble gammel nok til å dra på fest, som i små bygder vil si 15 år og konfirmert, var hvor mange eldre, gifte menn som viet meg oppmerksomhet. Som ga meg komplimenter, som flørta, som mente jeg var sexy. Etterhvert viet jeg dem oppmerksomhet tilbake. Jeg trodde jo kanskje de likte meg, at jeg var litt spesiell, at det var noe med meg de ikke hadde sett før. At jeg var noen. At jeg var noe. At jeg var verdt noe om de ga meg oppmerksomhet. Men de var jo selvfølgelig bare gira på å ligge med ei ung jente som de kanskje så på som «uoppnåelig» på en eller annen måte. Noe helt annet enn kona de hadde hjemme. Noe spennende, noe litt «ulovlig». Jeg vet ikke.
Det som slår meg som både merkelig og skremmende i dag, er at mange av disse mennene som viet meg sånn oppmerksomhet, også var fedre til jenter selv. Jenter som idag er i gang med eller er ferdige med sin ungdomstid. Jeg lurer på om de noen gang har tenkt på at det finnes andre menn som dem. Eldre menn som har vært på fest med døtrene deres. Som er med på å bryte ned disse unge jentene. Som er med på å skitne til ungdomstida hvor de skal bli kjente med seg selv, sin kropp og sin seksualitet, og som er med på å sette jentas egenverdi opp mot akkurat det. Som også i noen tilfeller er med på å gjøre at unge jenter bruker sin egen kropp og sex som en måte å selvskade på, kanskje uten at de ser på det sånn selv – enda.
Nei, det er ikke ulovlig å ligge med 16 år gamle jenter, rettslig sett, selv om man er 40+ og gift. Man havner ikke i fengsel av det. Men moralsk sett? Tenker de egentlig over hva de gjør? Hvem de ligger med? Hva dette individet har opplevd? Hvor ung man er når man er 16-17 år? Hvor viktig denne tida egentlig er i et menneskes liv? Hvordan hun blir kjent med seg selv, kropp, seksualitet og verden generelt? Hvorfor denne unge jenta i det hele tatt vier interesse tilbake? Er det sunt? Er det fordi du, som 40 år gammel gift mann, er så uhorvelig kjekk at unge jenter ikke klarer å holde seg unna? Nei, høyst sannsynlig ikke. Antagelig har du møtt ei jente med et behov for noe hun ikke helt selv vet hva er enda. Kanskje har hun mye å takle. Kanskje lever hun i et kaos. Kanskje trenger hun noe, men en ting er sikkert; sex med deg, en gift, eldre mann som får henne til å føle seg som et objekt, er absolutt ikke det hun trenger. Du burde skamme deg, du som ikke er i stand til å tenke lenger enn det du gjør.
Her kommer før-og etterbilder etter frisørbesøket i går! Jeg var hos Ine på H2 Nordre, og jeg ble kjempefornøyd! Vi gikk for en kaldere, litt mørkere blond med striper! Det mørke kommer til å lysne etterhvert, så har jeg mulighet til å velge «på nytt» hvilken retning jeg vil ta håret i etterhvert. Om jeg vil bli lysere eller mørkere. Smart! Det var virkelig digg å få fiksa opp håret litt, nå føler jeg meg så mye freshere, og det tenker jeg skal bli godt nå når fødsel og hele pakka står for tur. Haha! Godt med litt egenpleie!
Disse bildene er forresten tatt med min nye iPhone 11 Pro! Ganske mye bedre kamera enn på min gamle, for å si det sånn. Det er digg! Mye enklere å ta selfies med telefonen enn speilreflekskameraet, haha.
Jeg har bladd litt i bildemapper på macen, og konklusjonen ble at jeg seriøst må gjøre noe med hårfargen min nå. Jeg kler jo ikke blond noe særlig. Haha! Jeg får alltid lyst til å bli blond igjen etter en stund som mørk, siden det jo faktisk er blond jeg originalt er, men altså … det er jo virkelig ikke det jeg kler best. Men nå aner jeg ikke hva jeg vil gjøre! Jeg bare kjenner jeg er nødt til å gjøre noe, for jeg hater virkelig hele utseendet mitt for tiden! Gud, som jeg gleder meg til å trene, til å få tilbake kroppen min, til å føle meg slank og litt fin igjen! Men ja. Håret. Det må jeg gjøre noe med ASAP! Hva tenker dere? Nå er jeg jo ganske blond – bør jeg da benytte sjansen til å gjøre ting som er enklere når man er blond? Typ … pastellrosa? Eller bør jeg bare gå for brunt hår direkt? Meninger? Jeg trenger seriøst hjelp og meninger!
Oooog … der bestilte jeg frisørtime til imorra, så får jeg i alle fall fresha meg opp litt av noen som vet hva de driver med! Hadde egentlig tenkt å gjøre det selv, men jeg blir nok mer fornøyd (og fornøyd i lenger tid etterpå) om jeg drar til frisør. Må være lov å unne seg en frisørtime før fødsel, vel! Men hva jeg skal gjøre aner jeg fremdeles ikke …
