Livet

Jeg har slutta å ta bilder av meg selv. Altså, om du bladde i bildene på mobilen min før, var det alltid masse selfies der. Nesten fra hver eneste dag. Nå? Nå er det ingen der. Seriøst. Ingen. Hva har skjedd? Haha, ikke rart jeg har slutta å blogge, jeg har jo ikke lenger bilder av meg selv å poste … og hva blogger man om da, egentlig?

Vel. En liten statusoppdatering er jo at jeg nå har fått innvilget ung ufør. En stor lettelse for meg, det må jeg si, men samtidig er det også litt vemodig. Hverdagen er litt tom, og jeg kan virkelig ikke få sagt nok hvor mye Bosse betyr i det store og hele når det kommer til akkurat det. Jeg og Bosse går veldig mange lange turer for tiden, og det er så utrolig godt! Både i sol og regn, begge deler har sin sjarm. Turene med Bosse er egentlig blitt dagens høydepunkt. Den oppgaven jeg har hver eneste dag, som jeg aldri kan droppe. Han er avhengig av meg, og det får jeg jo så utrolig mye tilbake for! Det er helt rart, Bosse er så utrolig oppmerksom på humøret mitt. Om jeg er trist og gråter, kommer han løpende i en kjempefart, med oppmerksomme øyne og ører, hopper opp i sofaen til meg og gir meg en god klem eller sleiker meg på hånda. Det er så tydelig at han merker at jeg er trist, og at han vil passe på meg! Finnes det noe søtere!? Det gjør i alle fall utrolig godt, og det er vel ikke så mye som er bedre enn en kjempegod, varm pelsklem om man er trist.

Jeg bruker ikke hverdagen til så mye annet fornuftig enn Bosse og trening, men konklusjonen til både meg, fastlege og NAV er jo at det er kanskje akkurat det som gjør livet mitt stabilt nok. En kjedelig, tom, stressfri hverdag. Uten dette kavet om å bli noe, har jeg klart å få livet mye mer stabilt, stabilt nok til å holde meg unna innleggelser og store svigninger. Og det er deilig. Da er det verdt det.

Det har jo skjedd litt mer i livet og, den siste tiden. Jeg er gravid, og har termin i november. Det vil si at jeg er ca. 15 og en halv uke på vei nå, og om litt under tre uker er det tid for ultralyd! Jeg er selvfølgelig veldig spent, både på ultralyd og veien videre som gravid, og ikke minst på hvordan det blir å bli småbarnsmamma igjen. Det er jo ti år siden sist, og det er jo en stund. Mesteparten av tiden er jeg positiv og gleder meg, andre ganger blir jeg redd og tenker på om alt dette kan være med å trigge sykdommen igjen. Så blir jeg redd for å ikke strekke til, for å bli syk, for å feile. Men det er kanskje helt normalt, og ikke så rart. Jeg er jo egentlig ganske sikker på at jeg skal klare dette, eller rettere sagt; at vi skal klare dette. Vi er jo to om det. Så ja. Dette var altså litt updates fra denne kanten, selv om jeg ikke har noen nye bilder av meg selv å poste sammen med innlegget. Haha! Jeg får vel prøve å fikse kameraet mitt, kanskje, så jeg får noen nye bilder å poste etterhvert … Hugs!