newhair2

Bloggen dør litt innimellom. Jeg har ikke tall på hvor mange innlegg jeg har begynt på, men slettet. Jeg føler jeg gjentar meg selv hele tiden, og at jeg ikke har så mye interessant å komme med. Bare syt, liksom. Hei, sytebloggen… Så. I stedet tar jeg gjerne i mot tips om hva jeg kan skrive om. Noe du lurer på, noe du syns hadde vært fint om jeg skrev om eller… Tja. Et eller annet. For jeg vil egentlig skrive. Jeg vil egentlig blogge, for jeg er ordentlig glad i bloggen, og elsker at jeg har så mange år med minner spart opp her. Jeg trenger bare litt drahjelp, tror jeg, til å skrive et innlegg som jeg føler jeg kan trykke «publiser» på, og ikke «flytt til papirkurven». Så, altså: Vil du vite noe? Lurer du på noe? Har du en mening om hva jeg kan skrive om? Kjør! (Åhgud. Nå følte jeg meg teit.)

twins1

twins2

twins3

twins5

I dag er det den offisielle tvillingdagen. Også har vi – jeg og Jørgen – bursdag også, da. Tjuesju. Tjuesju år. Allerede. Tida går for fort, for jeg får liksom ikke brukt tida særlig fornuftig, føler jeg. Jeg vil ikke bli eldre før ting er bedre enn de er nå. Tida kan stå stille ei stund, så jeg rekker å bruke livet på noe annet enn… Alt jeg bruker det på nå som ikke er særlig gøy. (Tidenes understatement, men dere skjønner jo poenget. «Ikke særlig gøy»… Ja, ja.) On the bright side – det er godt å se at over to hundre stykk tar seg tid til å skrive en bursdagshilsen på Facebook før klokka har rukket å bli halv elleve på dagen. Det gjør faktisk litt godt! Det får meg ikke til å føle at tida går for fort eller at jeg blir eldre, men at jeg eksisterer.

Men ja. Gratulerer med dagen til deg også, tvillingbror! Verdens beste sådan, og verdens beste onkel! Jeg føler meg veldig heldig som har en tvilling i utgangspunktet, og enda heldigere som har en så snill og god tvilling som deg. Å være tvilling er helt spesielt. Vi har alltid vært mye sammen vi to. Alltid hatt hverandre, alltid stilt opp for hverandre. Det setter jeg megastor pris på, selv om det er noe jeg kanskje ikke sier for ofte. Glad i deg, tvillingbror!

home

Jeg vil hjem. Den uroen av å ville hjem når jeg er hjemme. Følelsen av å ikke ha noe sted å gjøre av seg. Som et lite avsnitt i boka Lille Stjerne av John Ajvide Lindqvist: «Jeg har ikke noe sted å gjøre av meg. Det finnes ikke noe sted. Likevel må jeg gå dit.» En merkelig følelse av uro og forvirring, en følelse av stress forent med apati, samtidig som at tiden går for raskt. For jeg er ikke klar for kvelden. Ikke klar for morgendagen. Ikke klar for noe som helst, men tiden kan jeg jo ikke stoppe. «Det finnes ikke noe sted. Likevel må jeg gå dit.» Jeg veit ikke helt, jeg.