april 2016

Drea april 27, 2016 Psykisk helse

En ny sesong

Det er mandag. Jeg våkner tidlig, gruer meg til dagen som kommer. Jeg har enda ikke bestemt meg for hva jeg skal gjøre, og det er nok derfor jeg våkner og føler meg så stressa. Jeg har ikke time på DPS-en før halv to. I forrige uke ble det snakket om innleggelse, og både mamma og behandler ser ut til å være enige om at det kanskje er det beste. Jeg aner ikke hva som er best. Jeg aner ikke en gang hva som er bra. Jeg har mest lyst til å droppe å dra dit, sitte hjemme hele dagen, for så å spille pokerturnering på pokerklubben på kvelden og utover natta. Jeg vet det ikke er bra det heller. Søvn, rutiner og alt det der. Men samtidig klarer jeg å distrahere meg fra alt annet mens jeg er der. Jeg klarer å være en person som i det minste ligner litt på meg selv. Jeg klarer å fungere. Jeg er redd for at det skal forsvinne om jeg legger meg inn, og ikke lenger har mulighet til å distrahere meg selv på samme måte.

Jeg kommer meg på timen. Behandleren konkluderer så alt for raskt med at jeg vil legges inn, og tar tak i telefonen for å ringe over til døgn. Jeg kjenner panikken komme.
– Jeg er ikke helt sikker på hva som er best nå, jeg…, prøver jeg meg.
– Jeg vet ikke helt hva jeg vil!
Han tar pause med å trykke på tastene på telefonen og ser opp på meg over brillene.
Jeg må forklare hva jeg mener med det. Hvorfor jeg mener det ikke nødvendigvis er så bra å legge meg inn nå, at jeg ikke er så sikker på at det er det beste.
Han ser ut til å forstå hva jeg mener, men mener allikevel at vi skal ringe døgn og få meg inn der i dag. Før jeg vet ordet av det, sitter det plutselig tre mennesker og stirrer på meg. En psykolog og en miljøarbeider fra døgnavdelingen har tatt del i det som nå på et blunk omtales som ”innkomstsamtalen”. Dette er ikke det jeg vil, men jeg føler meg fanget i situasjonen. Det heter jo ”innkomstsamtale” nå. Da kan jeg vel ikke bare stikke av, kan jeg..?

Jeg stikker ikke av. Jeg nikker, og blir med miljøarbeideren inn i nabobygget for å få tildelt et rom. Jeg tenker tilbake på den gangen jeg ble lagt inn for aller første gang. Da mamma var der med meg på Orkanger, da hun ga meg en lang klem og jeg ble stående igjen alene på rommet etterpå, forvirra, trist og full av angst.
Jeg er heldigvis i bedre form i dag enn jeg var den gangen, men den samme usikre følelsen fyller meg fra topp til tå. Jeg har aldri vært innlagt her tidligere. Jeg har alltid vært på Orkanger. Dette er et nytt sted med nye mennesker. Jeg vet ikke hvor noe er. Jeg har aldri hatt et rom her før. Det har vært lettere å komme tilbake til Orkanger årene etter den første gangen, for jeg har vært kjent der. De ansatte har husket meg, jeg har husket dem, jeg har visst – sånn rent praktisk – hvor alt har vært. Sånne små ting er viktigere enn man kan tenke seg. Å vite hvor sukettene til teen er, for eksempel. Når kveldsmaten er. Hvordan medisinrommet fungerer. Hvilke rutiner som er her. Sånne ting. Det er klart man bare kan spørre, men det er mye enklere i teorien enn det er å gjennomføre praktisk når pulsen øker drastisk for hvert eneste blikk en får i ens retning.

Det er ikke nett på soverommet her heller. Tidligere år har jeg alltid fått enormt store mobilregninger, siden jeg har valgt å bruke mobilnettet koblet til macen i stedet for å bruke tid i fellesarealene. Det var egentlig planen i kveld og, men mobilladeren ligger igjen hjemme. Jeg har en i bilen, men det er omtrent like langt unna sånn mentalt sett. Det har blitt kveld, og jeg aner ikke om hvordan det er med dørene her på kveldstid. På Orkanger låses de klokken fire. Da må man ringe på en ringeklokke og si hei og hvem man er om man vil komme seg inn igjen. Jeg vet ikke om det er sånn her, og stresset med å finne det ut er for stort til at jeg orker å hente den laderen. Små ting. Slike små ting er virkelig viktigere enn man skulle tro.

Jeg finner meg et sofahjørne på den stua som ser ut til å være minst populær. Det er i alle fall ikke mange mennesker her, og i hjørnet ”mitt” er det ingen. Jeg kan sitte der med macen i fanget, høretelefonene på og føle meg litt usynlig. Jeg er rastløs og stressa, men det var faktisk verre å sitte inne på rommet uten noe å gjøre. Nå ser jeg TV. En mannlig miljøarbeider kommer bort for å hilse. Pulsen øker kraftig igjen. Han er kontakten min for kvelden, noe som er greit nok.
– Skal vi kanskje avtale å ha en liten samtale i løpet av kvelden?, spør han.
– Tja, det kan vi godt, svarer jeg, selv om jeg aller helst vil svare at det egentlig ikke trengs.
Han ramser opp alle tidspunktene han ikke har mulighet, noe som viser seg å være ganske så mange, og avslutter med å spørre om vi kan ta en liten prat nå med en gang.
– Det kan vi godt, svarer jeg igjen, og føler meg litt dum for at jeg svarte det samme to ganger på rad.
Jeg følger etter ham inn på et samtalerom, vi setter oss. Han spør, jeg prøver å svare, men stirrer ned i gulvet og sier egentlig ikke mer enn jeg føler jeg må.
Telefonen hans ringer. Han beklager seg, men tar den.
– Nei, de ligger i skåla på stua oppe, svarer han, og av en eller annen merkelig grunn så mistenker jeg at det er sukettene det er snakk om. Det er rundt kaffe/te-tid nå, og… Vel, kall det gjerne intuisjon.
– De store spørsmålene, sier han spøkefullt.
– Ja, ikke sant, smiler jeg.
Han aner antagelig ikke hvor rett han har.

Drea april 14, 2016 Webcam/iPhone

Ei jente, en hund og en regnbue

Bare noen gamle mobilbilder av Vilja og Gizmo. Og en regnbue. Jeg har ikke så mye annet å komme med, egentlig. Hugs.

Drea april 13, 2016 Video

London -14

Jeg fant denne lille filmsnutten i camera uploads-mappa på Dropbox i dag. Tror aldri jeg postet den i 2014, da den ble tatt. Så… Vel. Her er den nå i stedet. Jeg har faktisk glemt hvor gøy det er med Hyperlapse! Hugs.

Drea april 9, 2016 Bildegalleri

Vår i lufta

I dag. Lek. Ute. Vår.

Drea april 5, 2016 Shopping

Pink jacket

Jeg fant denne jakka på Obs! og kunne ikke gå fra den. Eller, jo, det vil si… Jeg gikk fra den, for jeg trodde bankkortet lå hjemme, men så viste det seg at bankkortet lå i bilen, så da kjørte jeg frem og tilbake uten at det egentlig var nødvendig, og så kjøpte jeg denne jakka. Det er ikke ofte jeg finner noe jeg bare må ha, men denne var en sånn. At jeg faktisk har bruk for ei god jakke var jo selvfølgelig også et pluss! VHugs.

Drea april 2, 2016 Bildegalleri

DOMINO

Jeg tror ikke man selv er klar over hvor stor påvirkningskraft en har. Jeg er i alle fall ikke det. Jeg har i det siste hatt enormt dårlig samvittighet for at jeg har vært så opptatt av meg selv og mitt eget utseende at jeg helt har glemt alle andres. Jeg har glemt alle fjorten-femten år gamle jenter som vet hvem jeg er, som faktisk ser på meg som et forbilde, som syns jeg er pen og flott, som syns jeg er tøff og modig. Jeg tror ikke de fleste av oss tenker på oss selv som slike forbilder. Vi er intetanende om det, og blir derfor alt for opptatte med å føle oss like pene som de vi selv ser opp til (som like gjerne kan være de som ser på oss på samme måte.) Dette ble kanskje veldig komplisert. Poenget er at jeg har dårlig samvittighet for å aldri være fornøyd. For å sprøyte restylane i leppene, når det – strengt tatt – egentlig ikke trengs. For å hele tiden ønske å være slankere – når jeg ikke er tjukk eller usunn i skadelig grad.

Jeg fikk en liten vekker i fjorsommer, da jeg på klasse-reunion fikk høre av en av mine medelever at jeg var den i klassen som hadde kommet lengst av oss. At jeg var den som hadde oppnådd mest. Jeg fikk sjokk. Det er selvfølgelig ingen sannhet i det, men det var noens oppfatning. Noen mente at jeg hadde kommet langt her i livet, og der satt jeg – sykmeldt i nesten to år, penger fra NAV som ikke holdt til å betale alt jeg trengte å betale, nesten kasta ut fra leiligheta og fremdeles innlagt på psykiatrisk. Allikevel mente vedkommende at jeg hadde oppnådd en hel masse. Jeg så ikke det helt, men perception is reality. Det er i alle fall en liten del av en større virkelighet.

Nå har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke er det forbilde jeg burde være. Ikke for at jeg tenker at hele verden følger med på hva akkurat jeg gjør, men for at det faktisk finnes en og annen der ute som gjør det. Og hva gjør jeg? Jeg svarer med å si at jeg ikke er god nok som jeg er, og om et menneske man ser opp til ikke er god nok – hvordan skal man da føle at man selv er det? Så er ballen i gang, og nedoverbakken blir bare brattere og brattere. Domino-effekt. Vi faller en etter en. Men hva skal man gjøre? Hva kan man gjøre? Jeg aner ikke. Det er ikke så enkelt. Jeg vil i alle fall si til alle de som har en eller annen de ser opp til, som de syns ser utrolig bra ut, som har et utseende de selv skulle ønske de hadde… Noen tenker høyst sannsynlig akkurat det samme om deg! En og annen der ute følger med på deg, og skulle ønske de var mer som deg! Det er faktisk helt sant, og ikke noe gladkristent bullshit jeg har lest i en sommerutgave av DetNye.

Og forresten. Om noen har noen spørsmål om et eller annet (hva enn det skulle være; mammahelg, depresjoner, innleggelser, whatever), så er det bare å legge igjen en kommentar under dette innlegget. Så har jeg noe å blogge om senere og. Haha!)