Det er aldri for sent å gi opp

Det er aldri for sent å gi opp. Det leste jeg en gang, midt i en alvorlig depresjon. Det er aldri for sent å gi opp. Men – når er det for tidlig?

I går publiserte VG en artikkel om en kvinne i tidlig 30-årene som er fanget i tvunget psykisk helsevern. Kvinnen har vært tvangsinnlagt i ti år, og tvangslagt i belter i to. Hennes største ønske i livet er å dø. I stedet lever hun et liv ingen av oss ser på som et verdig liv.

For litt siden postet jeg et innlegg med et råd til pårørende og helsearbeidere. Jeg skreiv at jeg ønsker at de skal bestemme over meg i perioder hvor jeg ikke er i stand til å gjøre det selv. At de skal tvinge meg til å leve når det eneste jeg vil er å dø. Når jeg selv ikke evner å tro at noe noen gang kommer til å bli bedre. Når jeg er så langt nede i depresjonen at jeg ikke tror jeg noen gang kommer til å sette pris på livet igjen.

Jeg trenger det i blant. Jeg trenger at andre tar over. Men. Det finnes unntak. Det finnes virkelig unntak. Ti år i tvunget psykisk helsevern er ikke noe liv. To år i belter, uten privatliv. Ti år uten glede. Ti år uten lyst til å leve. Jeg føler med henne. Jeg føler virkelig med henne, og skulle ønske hun fikk lov til å slippe. I mine depressive perioder er det snakk om seks måneder. Så får jeg flere gode måneder hvor jeg setter pris på alt. Hvor jeg får påfyll med lyst til å leve. Påfyll til å kjempe videre. Uten disse månedene, hadde det så absolutt ikke vært verdt det. Skal vi virkelig holde liv i mennesker – koste hva det koste vil?

Det er aldri for sent å gi opp. Men når er det ikke lenger for tidlig? Når skal man selv få bestemme at nok er nok? Når skal man få ta valget selv? Når det ikke lenger finnes behandlig å tilby, eller noen som helst form for tro på at pasienten faktisk kan bli bedre… Er det ikke da rett å gi pasienten lov til å også gi opp? Når behandlingssystemet også gjør akkurat det – gir opp? Bør norsk helsevesen få sette sin egen samvittighet fremfor pasientenes vel?

Treffer man på et påkjørt rådyr i veien, som ikke har noen som helst utsikter til bedring, så tar man det da ikke med seg hjem og holder det fanget i kjelleren med konstante smerter. Er et menneskeliv verdt så mye mer at det – ironisk nok – blir for verdifullt for å gi det opp – på tross av at det lider? Blir det som faktisk er mest humant å gjøre, heller sett på som det motsatte? Skal vi la mennesker lide – bare for at de er mennesker?