Tenk at det snart er tre år siden jeg skrev dette innlegget, hvor jeg for første gang snakket høyt om depresjoner og tunge perioder. Jeg nevnte ikke bipolar lidelse, for det var jeg ikke helt klar for på det tidspunktet, men jeg blottla meg og fortalte om det jeg skjemtes mest over. For ja, det var mye skam, og på den tiden – selv om det kun er tre år siden – ble ikke sånt pratet like mye om som i dag. I dag er ikke terskelen for å dele sine historier om depresjon like høy. Vi ser mer og mer av det, noe jeg mener er helt topp, uansett hvordan folk velger å ordlegge seg. Noen mener det har blitt en trend. Jeg mener det har blitt større åpenhet og mindre tabu. Det er to helt forskjellige ting.
Nøyaktig to måneder etter det innlegget, postet jeg dette, hvor jeg gikk mer inn på bipolar lidelse og hva med det som skremte meg mest. «Ting er vanskelige og jeg er mye redd. Redd for hvordan livet mitt skal være med bipolar lidelse. Jeg er fullt klar over at mange lever fine, normale, gode og glade liv med bipolar lidelse, men… Hvordan blir mitt liv? Hvordan skal jeg klare å unngå store depresjoner i fremtiden?», skrev jeg. Nå sitter jeg her, tre år senere, og har egentlig ikke kommet så veldig mye lenger. Tankene har nok endret seg noe, for nå har jeg jo levd med diagnosen en god stund og vet mer hvordan den «rammer» meg, om jeg kan si det på den måten. Problemet er at jeg ikke har hatt noen bedring til nå. Jeg lever ikke et fint og normalt liv enda. Jeg unngår ikke store depresjoner. Vel. Det er kanskje for tidlig å si om denne våren enda, for ting kan jo bli bra, men for øyeblikket lover det ikke godt.
Jeg begynte å grine på skolen her om dagen, helt uten grunn. Jeg satt alene ved bordene i kantina, og begynte plutselig å grine. Jeg hadde mest lyst til å legge meg ned på gulvet, lukke øynene og stenge hele verden ute for alltid. Jeg kjente igjen det velkjente presset i brystet, stigende puls og økende kroppstemperatur. Jeg gikk til toalettet, satte meg ned på gulvet med ryggen mot veggen og tok en time out. Jeg kjenner meg selv, jeg kjenner tegnene. Jeg vet hva jeg bør gjøre, og jeg vet hvordan jeg kan bedre noe som er på gang. Allikevel hjelper det ikke nok.
Det gjør så vondt at sånt er nødvendig. Det gjør så vondt å kjenne alle de kjipe tegnene komme på nytt, i år som alle andre år, uten at de føles noe bedre. Hvordan blir det fremover? Hvordan skal jeg komme meg gjennom skolegangen? Hva skjer om jeg ikke klarer det? Hva skjer med penger om jeg feiler? Studielånet? Hva skal jeg gjøre etter studiet, om jeg faktisk kommer gjennom? Hvorfor må det være sånn her? Hvorfor kjenner jeg ingen bedring? Kommer det til å bli akkurat som før? Eller kommer medisinene til å hindre meg fra å bli helt lost denne gangen?
I høst følte jeg meg så godt forberedt på våren. Godt forberedt med planen klar om det skulle dukke opp noen tidlige tegn på depresjon. Sammen med Tiller DPS hadde jeg laget en mestringsplan som skulle være et godt redskap. Nå skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne føle det. Jeg er så absolutt ikke forberedt. Jeg har ingen god plan. Jeg har et valg mellom pest og kolera; Gå gjennom en ny helvetesvår, eller ta ECT-behandling (elektrosjokk-behandling) som kan gi meg problemer med korttidshukommelsen. Og dét er jo veldig praktisk når man er under utdanning… Eller jeg kan håpe at den nye medisinen gjør jobben sin og forhindrer en total krise. Skjønner du hvorfor jeg er nervøs, eller? Hvorfor jeg stresser og blir helt satt ut av spill så fort jeg kjenner på tidlige tegn på depresjon? Jeg er livredd, sint og trist på en og samme gang. Jeg blir så fort motløs når det kjennes ut som at alt settes i gang på nytt. Jeg orker ikke. Jeg orker virkelig ikke.
det du skriver her, er akkurat det samme som går gjennom mitt hode for tiden. det var nesten skummelt hvor likt d var… men på en måte var det godt å lese det (jeg mener på ingen måte at det er bra at du har det sånn og at du må kjenne på dette, det synes jeg er veldig trist) men det var godt å se at jeg ikke er alene om de tankene. jeg har ofte tenkt når de tankene kommer at det er fordi det er noe galt med meg, at jeg er for svak, for dum for rar, at jeg ikke er som alle andre…
jeg har selv bipolar lidelse, og vet godt hva du mener, og hvor vondt det kan gjøre når det stormer på.
jeg har forresten hatt ect behandling nå i sommer. jeg fikk ingen problemer med hukommelsen annet enn selve dagen jeg hadde hatt behandling, da var jeg litt borte, hehe. går selv skole nå og kjenner ikke at hukommelsen er svekket pga det, tror det har mest med depresjonen å gjøre.
håper du får det bedre og at våren ikke blir så ille for deg<3
Så godt å høre at du ikke fikk hukommelsesproblemer av ECT! Da er det håp, haha! Fikk du noen positiv virkning?
Takk for kommentar, forresten! Godt at noen skjønner hva jeg mener, så jeg skjønner hva du mener med det. Haha! Klem!
ja jeg hadde god effekt av det. kom meg ut av depresjonen og fikk endelig puste igjen:) men det var en slitsom og tung behandling, skal ikke legge det under en stol.. men hvis jeg havner der igjen så ville jeg nok tatt en runde til. men man vet jo aldri hvordan det vil virke, jeg kan for alt jeg vet få bivirkninger neste gang, det vet man ikke,det er en sjangse man må vurdere om man vil ta. men det hjalp meg enormt der og da. jeg var så deprimert som jeg aldri har vært før, så det var de rundt meg som tok den avgjørelsen den gangen.
jeg har prøvd div. medisiner i mange år uten at det har hjulpet så veldig mye. ect var en quick fix som virket mye fortere enn medisiner ville gjort. men man må selvfølgelig jobbe videre og ta medisinene sine, kan ikke la ect en gjøre alt, hvis du skjønner hva jeg mener. men min oppplevelse var stort sett god:)