«En gang utro, alltid utro.» Sies det. «To ganger utro, alltid utro» sier andre. Har man ei venninne som holder på med en fyr som tidligere har vært et såkalt utro svin, så lyser varsellampene rødere enn bestemors juleduk, og som venninne er det på sin plass å advare og prøve å redde venninnen fra snørr, tårer og trøstespising rett fra isboksen. Er du mann og har vært utro en gang tidligere, er det altså ikke så lett å bli kvitt utro-svin-stempelet. Man blir alltid møtt med skepsis, og må alltid bevise sin uskyld – gang på gang på gang på gang. Ikke kun for kjæresten sin, men for alle venninnene hennes også. Man blir ikke lenger sett på som en person med både gode og dårlige kvaliteter. Man er kun et følelsesløst, utro svin. En player. En luring. En som ikke er kapabel til å bli forelska eller såra selv, men som alltid kommer til å ende opp med å såre et eller annet brødhode av et kvinnfolk som nok en gang, som så mange andre, falt for et sjarmerende smil og troverdige komplimenter. Selv om han kanskje i realiteten kun har vært utro én eneste gang, som så veldig mange andre.
Nå har jeg virkelig glemt hva poenget mitt var da jeg begynte å skrive. For det var et poeng der, men… Nå er det borte. Anyways. Jeg tror jo at omtrent nitti prosent av alle mennesker er utro på ett eller annet tidspunkt (okei, jeg overdriver kanskje pittelitt, men det er faen meg ikke langt unna), men jeg tror ikke prosentandelen på hvem av disse som er notorisk utro svin er like høy. Så da må vel poenget mitt være at vi må være flinkere til å tilgi. Jo da, å være utro er en drittsekk-ting å gjøre, men det gjør en ikke til en drittsekk sånn generelt. Om vi aldri skal tilgi, og alltid bare styre unna bestemors juleduk (altså, de røde varsellampene vi så lett ser om vi hører at vår potensielle kjæreste har vært utro før), så er det ingen igjen til oss single. Da er vi dømte til et liv alene. Så. Poenget sånn kjapt oppsummert; tilgi. Gi folk en sjanse. Og eventuelt en sjanse til. Eller forbli singel i all evighet.
Jeg tror at mennesker som er utro har ett behov, leter etter noe annet fordi de ikke er lykkelige. Jeg har blitt såret så mange ganger av utroskap, jeg har grått og forbandet utroskapen. Men når jeg ser tilbake på forholdet, så var nokk ingen av oss egentlig lykkelige. Jeg tror at når man finner «the one» så er ikke behovet der. Noen er kanskje notorisk utro, men alle bør få en ny sjanse. Så kan man fordømme dem om det går galt, og være en støttende venninne om noe skjer. Man kan nesten ikke ta fra veninnen sin en sjanse til ekte lykke, bare fordi en mann en gang var utro mot noen han ikke fant lykken med :-)
Da er vi enige. Da har du i alle fall forstått poenget mitt, haha. At man må få en ny sjanse selv om man tidligere har vært utro. Hvis ikke blir det jo et veldig kjærlighetsløst liv. Men jeg mener også at utroskap kan tilgis, da. Og at det ikke nødvendigvis er for at man leter etter noe annet. Det er mange mennesker man får grei kjemi med, men det er noen få man får VELDIG god kjemi med. Om man treffer en av disse selv om man er i et forhold, så kan man komme helt til utroskap på tross av at man faktisk er lykkelig der man er. Velger man selv – ja, helt klart. Men jeg tror det er mer menneskelig enn vi kanskje tror. Og selv om det så absolutt ikke er greit, og selv om det sårer ekstremt, så mener jeg det må være rom for tilgivelse.
Jeg hadde gått fra min forlovede om han var utro, rett og slett fordi det er respektløst og jeg vet at jeg personlig ikke hadde klart å stole på han igjen. Tillit er noe av det viktigste i et forhold, og for meg er tillitsbrudd det vanskeligste å tilgi. Når det er sagt er min forlovede den beste, og jeg stoler fullt og helt på at han ikke vil være utro :)
Jeg har forståelse for det. Det er absolutt ikke lett å komme over noe sånt. Jeg aner egentlig ikke hvordan jeg hadde reagert selv, for det har aldri skjedd, men jeg bare tror det er mange grunner til utroskap. Det unnskylder det ikke, men jeg er åpen for tanken for at forholdet er viktigere enn at man ikke kan tilgi feil og tabber. Det finnes mange måter å ødelegge tillit på (annet enn utroskap), og kan man klare å bygge opp fra det, så tror jeg man kan klare å bygge opp fra utroskap og. Men jeg VEIT jo ikke. Jeg bare tenker høyt. :)
Men det jeg snakker mest om over her, er at man ikke skal dømme et tabbe man gjør for alltid. At den ikke skal følge deg inn i et nytt forhold. At man må klare å stole på noen på tross av feil i fortida. :)
Hehe, for det første må jeg bare si at du skriver så vanvittig fengende!! Og til slutt så tror jeg nok ikke at prosentandelen er såå høy, men at mange er utro er det ingen tvil om… Selv kunne det virkelig aldri falt meg inn!