Jeg har ingenting fornuftig, eller ufornuftig for den del, å komme med, så da spør jeg heller om det er noen der ute som har et eller annet de lurer på. Det kan være hva som helst. Det kan også være ønsker/tips til hva som ønskes på bloggen fremover. Hva foretrekker du å se/lese her? Eller har du en eller annen mening du føler et sterkt behov for å ytre? Now is the time. Hugs.
Heihei. Bare et bilde. Av meg. Et par uker gammelt. Kort, mørkt hår er fett. Og det er alt jeg har å si i dag. Hadehade.
Det er ikke rart det overdiagnoseres med psykiske lidelser og forstyrrelser i hytt og pine, når det faktisk er sånn at man trenger en diagnose for å bli tatt på alvor. For å ikke bli sett på som et patetisk menneske som bare «hermer» etter andre psyke, eller som bare syter og klager over å være sliten, trist eller urolig. Det burde ikke være nødvendig å ha en diagnose å slå i bordet med for å bli sett på som et menneske – som alle andre – som sliter med sitt, som har tunge tider, som har perioder med dårlig søvn eller som mener de faktisk forstår hva mennesker med diverse psykiske diagnoser går gjennom. Av og til er det verken samfunnet eller uvitende mennesker som er psykiatriens største fiender. Av og til er det faktisk psykiatrien og pasientene selv som fordømmer mest.
Jeg skulle så veldig gjerne kommet med kildehenvisninger eller linker til artikler som «beviser» mine påstander over, men det har jeg ikke. Og det kan egentlig være det samme. Dette er synsing fra min side, basert på egne feil, erfaringer og observasjoner. Min kritikk er todelt. Den ene delen går mot behandlere, miljøkontakter, leger, psykologer, ambulansepersonell eller hva det nå skulle være som er i kontakt med psykiatriske pasienter. Det finnes ingen tvil om at det jobber en hel del mennesker innenfor psykatrien som ikke behandler mennesker som folk. Som ikke tar folk på alvor. Som ikke ser situasjonen for hva den er. Den andre delen er mot pasientene selv.
Jeg syns man skal være forsiktig med å peke fingre på mennesker rundt seg, brøle høyt ut om alle sine egne diagnoser og fortelle vedkommende at de ikke har noe å klage over. At de ikke har en fjerneste anelse om hvor mye fælere livet er med alle disse diagnosene. Det er greit å kreve å bli sett og forstått som psykisk syk – men det er ikke greit å kreve å være den eneste som skal bli sett! Eller den som skal bli sett mest. Jeg syns ikke det er rett å kreve all plass i den psyke verden vi lever i. De fleste av oss har en fot innenfor, på et eller annet vis, og smerte måles kun i ens egen skala. Ikke med en universiell en, med ordene «rett» og «galt» skrevet på hver sin pol.
Jeg syns det ofte blir så dobbelt, at vi psykisk syke skal dele og fortelle i det uendelige for å minimalisere stigmatisering, fordommer og uvitenhet, men så er vi selv med på å øke tabu rundt det ved å peke på hverandre å hviske «hun aner ikke hva smerte er» eller «man må ha disse diagnosene for å kunne fortelle om sin egen smerte.» Det må være rom for psykiske problemer utenfor psykiatrien også. Det må være rom for å prate om psyke som ikke grenser til det ekstreme. Kanskje bør vi innføre «hverdagspsykiatri» som et like hot begrep som «sommerkroppen». Kanskje er vi så heldige at det til og med ligger litt god, gammeldags forebygging i det. At det må være lov å åpne kjeften og bli hørt ei god stund før man ligger tvangsinnlagt i reimer på psykiatrisk avdeling med tre diagnoser tredd over hodet
Jeg ligger i senga. Jeg skifter jevnlig side, men ingen av dem ser ut til å være «sovesiden» i kveld. Jeg snur meg over til høyre, og legger arma under puta som en slags støtte til hodet. Jeg lukker øynene, og tenker på å ikke tenke på noe som helst. Jeg tenker på å puste. Bare sånn vanlig. Ikke noe kav og stress om å tenke på utpust og innpust og hva enn man blir bedt om å tenke på i de derre Mindfullness-timene. Jeg bare tenker på å puste. Som man kan tenke på sauer som hopper over et gjerde, lissom. Sauer er egentlig ganske så søte dyr. Au, faen, hva skjer med arma mi nå? Den kjennes plutselig ikke ut som min egen arm lenger. Den minner meg om Harry Potters arm da Ronny Wiltersen klarte å trylle vekk beinet i den, så den bare ble en slapp gelearm. Æsj, nå blir jeg uvel og kvalm og. Jeg snur meg over tilbake til venstresiden. Nakken klarer ikke slappe av på puta. Hodet verker.
Det er rart det der, hvordan det er så mye lettere å legge seg på sofaen og sovne på dagtid, når man egentlig ikke skal sove, enn å legge seg i ei deilig seng på kveldstid og skal sove. Da er plutselig alt feil. Putene er teite, dyna er umulig og kroppen føles merkelig og vond på de merkeligste måter. Jeg ser på klokka. 00:41. Grynt. Jeg hopper opp (overdrivelse, much..?) av senga, tusler til badet og leter etter Paracet. Finner en pakke. Hurra! Redningen. Åh, den var tom. Hvorfor kaster jeg ikke tomme esker!? Faen. Nå er nærmeste redning 500 meter unna, innelåst i et bygg de kaller Coop Prix. Havne på glattcella for ei eske paracet? Næh, tror ikke det. Tilbake til senga.
Det er ikke det at jeg ikke er trøtt. Ikke at kroppen ikke er det heller, for jeg er tung som en bauta, og jeg har så ekstremt lyst til å bare sove i hundre år, som Tornerose. Men, hjernen slås liksom ikke av. Og ikke musklene i kroppen heller. Alt spennes konstant. Tankekjøret som alltid er der, er der nå og, samtidig som vanlige tanker også må tenkes. Det er som om tankesenteret er delt i to. Den ene delen er tankekjøret som går konstant, automatisk og uten styring og kontroll. Den andre delen er alle de andre tankene. Assosiasjonene, som for eksempel til Harry Potters benløse arm.
Nå skal jeg prøve å si det kort og godt; Tankekjøret er sykdommen, mens den andre delen av tankesenteret, er meg, som kan tenke på sykdommen. Som kan tenke på alt annet, parallelt med tankekjøret. Balansen mellom disse to varierer. Noen ganger tar den syke delen helt over, og overdøver alt annet som en uredd tanks på en fallen slagmark, mens andre ganger kommer mine tanker inn og stiller spørsmålstegn. Setter tvil til tankekjøret. Setter tvil til den delen av meg selv.
Jeg er under dyna i senga igjen. Det er for varmt. Dyna har mistet dynetrekket sitt, og det er rusk på lakenet. Jeg hater rusk i senga. Det er så irriterende! Jeg snur meg nok en gang, og prøver igjen å tenke på ingenting. Det går dårlig. Jeg tenker på depresjon. Hvor merkelig det egentlig er. Jeg ser for meg alle de små gummibitene som ligger på en kunstgressbane, og ser for meg at de samler seg sammen som en enorm virvelvind som kommer fykende mot meg i en brutal fart. Den river og sliter i meg, og når den fyker videre, står jeg igjen som et skjelett, Eller som et vissent tre uten blader og liv. Alt annet er borte. Jeg bare er der. Jeg bare eksisterer, uten noen mening.
Kanskje blomstrer jeg til neste vår.
Jeg hater virkelig det nederste bildet av meg (tannkjøttglis, much?), men det er et godt beskrivende bilde for hvordan det føltes å plutselig stå på stranda i Santa Monica, i en sort kjole og med et lånt Piaget-smykke til hundretusener av kroner, klar for å gå på den røde (rosa) løperen og inn på Film Independent Spirit Awards. I selveste LA! Utenfor gjerdene stod fullt av folk, klare med kamera for å knipse bilder av superstjernene. Og jeg – jeg stod der inne, jeg. Sammen med superstjernene. Jeg blir svært sjelden starstruck, men når man plutselig står og mingler med Marcia Cross, som spiller Bree Van de Kamp i Frustrerte Fruer, med et glass sjampis i hånden, og til og med får en kompliment av henne – da er det lov å klype seg selv i armen og tenke at dette er ganske så sjukt.
Eller som da Oprah Winfrey plutselig ikke er mange metrene unna meg. Eller Scarlett Johansson, som er en av de peneste damene i hele verden! Poenget; Det var ganske uvirkelig for meg, Drea fra Frøya, å gå rundt blant alle disse Hollywood-celebsene med sjampisglass og Piaget-smykke rundt halsen. LA lifestyle for ya, lissom. Og når jeg endelig har kommet over dette sjokket (eller hva man skal kalle det), og sitter inne ved ett av de mange bordene, spiser litt mat, drikker svindyr tequila (som smaker bedre enn du kan tenke deg!) og titter bort på en tom stol ved bordet som Steven Seagal egentlig skulle sitte på (men han kunne ikke komme allikevel), så hører jeg plutselig en mannestemme over høytalerne som sier «Please welcome our house band, Silversun Pickups!»
Jeg ser bort på Hank og spør; «Hæ? Sa han Silversun Pickups!?» Hank nikker. Silversun Pickups, dere. Bandet som i følge last.fm (som er en side som fører statistikk over musikk du hører på) er nummer tre over band jeg har hørt mest på gjennom tidene! Et band jeg har ønsket meg på konsert med i evigheter! Jeg plukker opp kameraet, lar de spille ferdig låten de begynte på etter annonseringa fra mannestemmen over høytalerne, løper bort til scenen og spør fint om jeg kanskje kan få ta en selfie med dem. Bildene ble ikke så veldig bra, men hey; Jeg stod på scenen med ett av mine yndlingsband, så det gjør ikkeno.
Vi var dessuten innom Scientologikirkens Celebrity Center i Hollywood, og der møtte vi på Laura Prepon, som blant annet spiller Donna i That 70s Show og Alex Vause i Orange is the New Black! Hun så helt lik ut som i sistnevnte serie, bare med kewle solbriller istedet for vanlige briller. Haha! Igjen; Må innrømme at jeg ble litt starstruck. Fun times, fun times indeed! Håper jeg tar turen tilbake til LA igjen en gang – selv om det antagelig ikke blir med sjampis, megafancy tequila (som smaker godt!) eller millionsmykker rundt halsen, spradende blant kjendiser på stranda i Santa Monica. Men hey, jeg skal vel være glad for at jeg har fått oppleve det èn gang!
Det er ikke så lett å forstå psykisk sykdom. Det er ikke lett å forstå hva, hvordan eller hvorfor det skjer. Og det er lett å dømme, lett å misforstå og lett å frykte. Jeg har i det siste fått et veldig behov for å beskrive hvordan jeg har det, hvordan jeg tenker og føler, så det kanskje kan bidra til å gi en større forståelse. Både for meg selv, for familie, for venner og for alle andre.
Misforstå meg ikke. Det er langt i fra alt jeg forstår. Men, jeg er veldig interessert i å prøve å forstå andre, på samme måte som jeg ønsker at andre skal forstå meg. Da finner jeg det veldig behjelpelig å lese andres erfaringer godt beskrevet med sterke og mange ord. Derfor kommer det her en liten serie med innlegg hvor jeg prøver – så godt jeg kan – å beskrive, skildre og forklare hvordan ting virkelig føles (for meg). Er det en ting jeg har kommet frem til, så er det at følelser er vanskelig å skildre. Jeg har lest mye rundt, og jeg syns ofte det blir veldig «Vi psyke trenger ditt og datt, og dere friske må forstå ditt og datt», og det er absolutt ikke min hensikt. Jeg trenger, krever eller forlanger ingenting. Om det jeg skriver kan gi noen en større forståelse for noe de egentlig ikke skjønner helt, så er det topp. Forståelse er greit å ha, for alle, uansett. So here it goes. Del 1;
Jeg har aldri selvskadet meg i en form som har etterlatt seg fysiske spor. Jeg har ingen arr. Allikevel har jeg skadet meg selv, og jeg har nylig fått en helt annen forståelse for hvorfor man kan ty til selvskading. Jeg har fått en aha-opplevelse av mine egne tanker, og jeg skal prøve å beskrive det så godt jeg kan, så det blir lettere å forstå enn «man skader seg selv for å flytte psykisk smerte over til noe fysisk.» For det er kanskje det første man hører om det. At man skader seg selv for å flytte fokus. Men hva betyr egentlig det? Flytte fokus fra hva? Hvilken psykisk smerte? Hvordan føles det? Hva er det? Og hvorfor ty til noe destruktivt? Jeg syns slike utsagn kun gir en kort forklaring som ikke dekker godt nok, og som ikke gir noen dypere forståelse for hvem, hva og hvorfor.
Når spørsmål som skal jeg leve eller skal jeg dø hjemsøker meg over en så lang periode at det til slutt blir tvangstanker ut av det, så skjer det ting. Når hjernen min alltid jobber med hvordan jeg skal dø, når jeg skal dø, hvor nærmeste utgang til livet er til enhver tid (nesten på samme måte som en superhelt i en actionfilm alltid vet hvor han skal rømme om noe går galt, bare at jeg så absolutt ikke er noen superhelt), hva jeg kan bruke til å skade meg selv med og så videre og så videre, parallelt med at jeg skal holde en normal samtale med noen, se en tv-serie, være en god mamma og leke med barnet mitt – da er det ikke så lett å få ro. Ro i sjela til å kunne fokusere på akkurat det jeg holder på med. Ro til å høre på de som snakker, ro til å smile tilbake og ro til å virkelig være der i øyeblikket.
Og når man aldri får ro – da blir man desperat. Man blir så sliten at ord ikke strekker til, og man gjør alt for å slippe å tenke på så mye fælt i et lite sekund eller to. Å skade seg selv kan faktisk fungere sånn. At det tar vekk desperasjonen, hjemsøkingen, den ekstreme frustrasjonen, og tankene om/lysten til å dø. Bare for noen sekunder, minutter, timer eller døgn. Alt etter som. Det gir ro, og hvor enn kortvarig den er, så er den så etterlengtet at man heller ikke i ettertid ser hvordan man kunne ha kommet seg gjennom det uten.
Det jeg prøver å si her, er egentlig at selvskadere ikke er èn type mennesker. Det er hvem som helst! Det er ikke nødvendigvis et skrik om oppmerksomhet, et rop etter hjelp eller en fase man går gjennom i ungdomsårene. Det er ikke – som jeg ser det – noe man gjør for at man syns det er megatøft med arr, sykehusbesøk eller ambulansekjøring. Det er noe man gjør av desperasjon for at man ikke har ro i sjela i ett eneste sekund. For at man ikke har ro nok i hodet til å være seg selv, som man egentlig er, til å tenke som man egentlig tenker eller til å fungere som man aller helst vil. Selvskading er noe som skjer når man har lyst til å hyle høyt for at det er så ekstremt tungt og vondt å leve at det til og med gjør fysisk vondt – selv uten fysiske sår. Selvskading er noe man tyr til når kanskje det eneste alternativet man ser til å skade seg selv, er å sette en drastisk stopper for alle tankene – og ikke bare de vonde.
Til høyre: Fjeset man får når sola takker for seg og går ned. Ha det, sommerdagen.
I mammas hage er det alltid sommer. Det er alltid varmere enn alle andre steder, det er alltid en varm, boblende jacuzzi klar, og hagen er grønnere og finere enn alle andre hager. Dette er selvfølgelig ikke bare subjektive meninger og vissvasseri, men rein og pur fakta. Fasit, fortenk. Så da ble det en sommerlig helg, akkurat som siste helg i juli skal være.
Ny veske, som jeg fikk av min snille mamma. Kjøpt på H&M, og jeg syns den er superfin! Jeg er forresten hjemme hos mamma på Frøya i helgen, sammen med Vilja, brosjan og kjæresten hans, Randi Annette. Og siden mamma og Brynjulf, som da er mannen hennes, har det så fint hjemme hos seg, så jeg muligheten til å ta litt fine bloggbilder av den nye veska mi. Haha! Sånn er det å tenke som en blogger. Jeg har forøvrig foreslått for dem at de eeeeegentlig også bør male gulvene hvite, og ikke bare veggene. Det har jeg så fint hintet om kun for at det gagner meg når jeg skal blogge herfra (og så er det et stort pluss at det faktisk ER jævla fint og!), men de har dessverre ikke hørt på meg (enda)… Jeg er så glad i det enkle, jeg. Hvitt, reint, enkelt og vakkert! Ohwell, god lørdagskveld, godtfolk. Hugs.