Tatt med iPhone 5.
Når sola endelig titter frem og varmer nok til at man kan gå ute uten vinterjakke, votter og lue, er det nesten påbudt å ta seg en rolig kveldstur langs elva på Orkanger. Det gjorde i alle fall jeg og fineste Frida i kveld, mens vi sang høyt, lo, tøysa, hilste på en snill hingst og ropte hestkuk til en annen overlegen en (som forøvrig slengte rundt med utstyret sitt…), koste litt for lenge med en veldig feit og sosial katt, og pratet om at sola skal komme frem for oss også nå – sånn på ordentlig, på alle måter. Vi pratet om at vi nå bare sier opp som syke, og tenkte på hvor fint det blir å bli friske. Så lo vi rått på andres bekostning (som er menneskelig og greit i blant, så lenge ingen blir såret), og vips! så var dagen bedre enn den ellers hadde vært for oss begge. Til syvende og sist står vi alene hver for oss, men det er ikke alltid så dumt å slite med hvert vårt, og samtidig ha nok fosrtåelse for hverandre til å kunne slite alene sammen. Nemlig.
