Always awesome

Jeg har bladd gjennom iphonemappa mi igjen, og det slår meg hvor utrolig fucka mitt (og så mange andres) hode egentlig er. Jeg ser på bildene og tenker «åh, så slank og pen jeg var da! Sånn er jeg ikke nå…». Og så tenker jeg at å se sånn ut igjen er målet mitt for sommeren. DA derimot – da følte jeg meg verken slank eller særlig pen! Da hadde jeg helt andre mål, og var absolutt ikke fornøyd med meg selv. Jeg husker jeg lot være å poste en del bilder av meg selv som jeg syntes jeg var skikkelig feit på. Når jeg ser de samme bildene i dag, så ser jeg ikke det samme lenger. Jeg var ikke tjukk. Jeg så ikke tjukk ut heller. Bildene var fine, de! Og jeg hadde antagelig vært enda finere om jeg følte meg i nærheten av så bra som det jeg tenker om bildene nå. Er det ikke fucka?

Meg i fjorsommer. Følte meg ikke særlig slank, og var usikker på om jeg kunne gå med denne shortsen i all offentlighet… Makan til tøv! 

Her visste jeg at jeg begynte å bli litt mer trent enn før, men følte meg fremdeles ikke slank.

Nå jobber jeg jo hardt for å se sånn her ut (se over) igjen, men det slår meg at jeg kanskje bør være litt fornøyd med hvordan jeg er akkurat nå i stedet. Nå – midt i prossessen. At det egentlig er det viktigste. Jeg aner ikke helt hvordan jeg skal få til det, for jeg har aldri klart det før, men hey… Jeg er jo glad i utfordringer. Kanskje er det mulig å finne ut av dette og. Kanskje kan jeg klare å være fornøyd med ting slik de er akkurat nå, og ikke bare se frem i tid i håp om noe bedre. Jeg er tross alt helt frisk som en fisk, ikke spesielt overvektig og jeg ser ikke ut som et troll. Kanskje jeg skal begynne å fokusere på de tingene i stedet. De store, viktige tingene, og ikke de små ubetydelige tingene som det høyst sannsynlig kun er jeg selv som legger merke til uansett. Det skader i alle  fall ikke å prøve.

Meg nå. Som jeg skal like og ikke kritisere for mye.