Bloggen min er aldri så mye lest som når jeg skriver lange, seriøse innlegg om meg selv og livet generelt. Tanker og følelser er visst populært, og ærlighet har vel kanskje heller aldri før vært i like stor grad i vinden som nå, etter Fotballfrues uærlighet og en hel haug med glamorøse bloggerliv som rosamaler alt de kommer over rundt omkring. Noen har derfor måttet stille opp og fortalt om depresjon, selvskading, selvmordsforsøk, ensomhet, angst, skam og misunnelse.
Jeg er jo en av dem. Hvorfor? Det vet jeg egentlig ikke. Kanskje for at jeg liker å være ærlig. Kanskje for at jeg ikke ønsker at andre har forventninger til meg som jeg ikke kan leve opp til. Kanskje for at jeg mener man burde kunne prate om vanskelige ting og – i større grad enn jeg mener samfunnet godtar i dag. Kanskje vil jeg ha en stemme som en gang i blant kommer med noe fornuftig, og ikke bare blir hengt opp i store diskusjoner om hvorvidt jeg er et godt forbilde for unge jenter eller ei, med restylaneleppene mine og treningsblogginga.
Poenget er; Jeg har vært ærlig. Dønn ærlig. I det siste har jeg tenkt på hvor smart det egentlig har vært. Jeg har jo følt det har vært riktig, og det har også gjort godt å høre at andre mener jeg er tøff som er åpen og ærlig om ting ikke alle prater høyt om. Men om så mange mener jeg er tøff som skriver som jeg gjør, og til og med mener det er viktig – hvorfor gjør de ikke noe selv? Legger vi oss selv laglig til for hogg, mens andre forteller oss hvor tøffe vi er – uten å bli særlig motiverte til å stille i hæren med oss? Sender vi oss selv alene ut i krig med et tastatur som våpen – og ingenting å gjemme oss bak? Hvor nyttig er egentlig det – både for oss selv og kampen vi kjemper?
Så. Spørsmålet er da; Er man tøff eller dum? Eller er man tøff for at det er dumt å være tøff? Og er man egentlig da… Tøffdum? Modig, men så latterlig korttenkt og uten noen som helst form for innsikt i hva som er best for en selv i det store og hele?
Meg og en kattepus. Random og helt ut av kontekst til teksten, men katten er søt, da.
I suppose that for some, being publicly open is not comfortable, perhaps many, feel they run a risk of being trolled or left open to attack by random people who can hide behind a computer screen and can pick at a fragile emotion or grasp on life and take pleasure in attacking that, god knows there are plenty of examples of that around. Others just are not sure of themselves or why they think things to confirm something that might be wrong and confirm it in a public setting.
There are a lot of potential reasons, and maybe even laziness is one of them.
Certainly I admire your strength to openly talk about it, I feel its also therapeutic for you to do so.
If I am talking personally, I need to confide in special people, I am not sure exactly what makes that person special, its a number of things, like a good recipe, just the right combination. I did once have a special person to confide in, but she listened to her friends and then it became a case of I was confiding in her friends or to her friends through her, and that I could not do any more.
The need to have someone who accepts you, good and bad and you can just be yourself with, but also someone who makes you want to be better, do more good, be more helpful and succeed is hugely valuable. They don’t make you drive yourself forward, both personally and professionally, but something about them makes you want to drive yourself.
I know why you worry about peoples expectations of you and not living up to them. I do feel perhaps on this you might be worrying too much, the right people know you, accept you and like you, I am going to use the scary word, so please excuse the scare, but its an accurate word. there are many who love you, you the person inside, you wont let them down and your not making excuses or using an excuse, you genuinely want to do right by people and make others happy around you.
There are many in this world who don’t think, perhaps even can’t or dont want to, many who think wrongly, only of themselves and their ‘moment’. Very few are willing and capable of speaking as you do, I am sure many who read this blog will identify with things you say, feel that they are not the only ones who have had struggles, a hard time getting to grips with this world and the other people in it, and the words you say, well, they help, strike a cord…. not everyone is right for speaking publicly, I need it to be private, for me it means more and my thoughts on some issues are reserved for intimate and personal feelings with special people. I don’t trust easily, I help often but I rarely trust and especially not with my insides. stay strong Drea :-)
Jeg er helt enig, og tusem takk for at du delte et så ærlig og bra skrevet innlegg :) En-dans-på-roser er vel og bra, men realitetens dans er som regel veldig annerledes.
Har tenkt på dette jeg óg. Har vært veldig åpen på bloggen min, føler jeg, og selv om jeg har mange grunner til det og det gir meg mye, har jeg óg «tatt noen runder med meg selv» om hvor lurt det egentlig er. Skriver selv «halv-anonymt» fordi jeg aldri legger ut hele navnet mitt, og sjeldent bilder av meg selv, men forteller jo om bloggen til venner og sånn, og det er for så vidt litt av poenget, at jeg kan si ting gjennom bloggen som det er vanskelig å være åpen om face-to-face.
Jeg personlig har egentlig aldri angret på noe jeg har lagt ut om meg selv, selv om det har vært noen ganger hvor det nesten har vært litt ubehagelig der og da å ha lagt ut et veldig åpent innlegg. Men er enig i at det er viktig med innlegg som formidler åpenhet, ærlighet og fakta midt blant alle rosabloggene ;) .