Sånn ser det altså ut her! Ikke så ille det, vel…? Jetlag er forresten svært rare greier. Etter å ha døgna siste natt før avreise, og kun sovet litt sporadisk sittende i det midterste setet på flyet, så ble jeg dødens trøtt klokka seks i gårkveld. Jeg klarte å holde meg våken til halv ni, men så ga jeg opp prosjekt «holde-seg-våken». Da sovna jeg i den fantastisk gode hotellsenga, rimelig sikker på at jeg var så trøtt at jetlag ikke kom til å bli merkbart for meg…
Vel… Nå er klokka ett her, og jeg er megavåken. Haha! Men, det klager ikke jeg på akkurat. Det er litt annerledes å våkne til LA utenfor vinduet – og ikke Byåsen. Uten å si noe galt om Byåsen, altså… Det er utrolig fint å titte ut av vinduet og se uttover strandparaden i Santa Monica. Klype seg selv i armen-fint, faktisk.
I dag, når jeg har sovna og våkna på nytt, skal jeg ta turen ned til Santa Monica Bay en tur etter at jeg har testa ut treningsfasilitetene her. Den stranda er enorm! Jegmener… det er mye sand, ass… Haha! Og senere i dag får jeg selskap, så jeg slipper å være helt alene i denne svære byen! Det blir bra! Etter litt kortslutning i flere hjerner før bestilling av flybilletter, endte jeg nemlig opp med å komme hit et døgn før de fleste andre… Tidsforskjell er vanskelige saker. Høhø. Et bonusdøgn for min del, så jeg klager absolutt ikke! Faktisk, så svever jeg litt på en LA-rosasky nå. Og det skal jeg tillate meg å gjøre og. Lenge! Hugs.
