Før, med bedøvelse på leppene:

Etter:

Ja, jeg har tatt litt restylane i leppene, jeg! Det gjorde jeg hos flinkeste Vanja, www.vano.no. Det er ikke mye restylane inni de leppene der (enda), altså. Det jeg tok nå er noe som heter restylane lip refresh, og nå – etter at hevelsen har gått ned – merker jeg nesten ikke forskjell selv. På bilde nummer to her ser man helt klart forskjell, men så var jeg jo riiiimelig hoven også. Sånn ser det ut nå, omtrent. (Se bilde nedenfor.) Leppene er ikke veldig mye større, men overleppa har fått mer… schwung uttover, så den vipper litt opp og stikker like langt ut som underleppa. Noe jeg syns er kjempefint! Om ikke så altfor mange uker skal jeg fylle på med litt restylane lip volume, som antagelig vil gi litt mer fylde enn det jeg tok denne gangen. Det gleder jeg meg til! Tror det blir veldig, veldig fint. Spannande! Som Vanja også sier; det er bedre å jobbe med volum over tid, og ikke bare sprøyte inn maks på den første gangen! Leppene skal bygges så de blir fiiiiine!

Etter at jeg var hos Vanja, la jeg ut et bilde av meg selv hvor jeg fortalte at jeg har tatt restylane i leppene. Bildet fikk en haug med kommentarer, og det ble mye diskusjon om skjønnhetsidealer, om at det er jenter som i utgangspunktet er pene som tar dette, at det er unødvendig, at det er latterlig og at det beviser dårlig selvtillit. Jeg kan selvfølgelig forstå mange av bekymringene, og jeg kan forstå noe av argumentasjonen, men at en hel gjeng skal angripe og fortelle meg hvor dårlig forbilde jeg er – det er absolutt ikke innafor. En kommentar jeg reagerte ganske sterkt på, var denne: «Kan ikke dattera di være med deg til østeuropa og få silikon i puppene når hun er 16 da, slik at hun kan føle seg litt bedre på VGS? Og bli litt mer forelsket i sitt eget speilbilde?» Og det kommer fra en far som røyker og truer folk med ei knust flaske, lissom. Og som slenger usaklige kommentarer på Facebook.  Det er et mye bedre forbilde enn å ta restylane, lissom. Stein i glasshus, much?

Anyways. Jeg vil fortelle litt om hvorfor jeg velger å ta restylane. Det er ikke for at jeg ikke kan føle meg fin uten. Det er ikke for at selvtilliten er på bunn. Men ja. Det er for å se bedre ut. Og det er for å føle meg mer vel. Og det er for å unngå tørre lepper, som jeg til stadighet irriterer meg over. At jeg velger å gjøre det, burde jo ikke bry noen andre. Man kan snakke så mye man vil om skjønnhetsideal og hvor usunt det er, men da må man jo kaste seg over en hel del andre ting og. Som for eksempel det å slanke seg. Joda, det er godt for helsa å være slank – men jeg vil påstå 90% (eller mer) av de som slanker seg, ikke kun tenker på helsa si. De tenker kosmetisk. De tenker på utseende sitt. De vil se bra ut. Bikinikropp 2014. Vi har alle våre greier. Vi har alle ting vi er misfornøyde med selv, og vi gjør alle noe for å skjule/forbedre dem. Alle! Å skulle angripe noen slike ting kun av moralsk korrekthet, blir for enkelt for min del.

Og så har man alle de som tror restylane = duckface right away, og som glemmer å tenke på alle som faktisk har restylane som man ikke merker har det. Eller, som man ikke tenker over at har det er vel kanskje bedre å si. Å si at det er stygt, at det er fordummende, at det er overkill – det er å snakke om ting man ikke vet nok om. Joda, det kan se overkill ut. Og det kan se duckface ut. Men det er absolutt ikke gjeldende for alt og alle. Og om det så skulle være – hvorfor skal det bry noen andre? De slipper å forholde seg til alt som ikke har noe med dem å gjøre. De slipper å ha restylane i leppene! Det er ingen tvang.

Hva mener du?