Her er kosegutten min, Gizmo, som jeg både hater og elsker om hverandre. Neida, hat er kanskje et sterkt ord, men… Han er utrolig irriterende av og til. Å få valp er veldig hyggelig på mange måter. Mange, mange måter. Men før man skaffer seg valp er det lett å kun tenke på disse sidene, og ikke på at man til tider føler for å rive hodet av bikkja når han bjeffer ustanselig midt på natta eller da man må ut med han syv ganger på rad uten at han klare å skvise ut noe av verken det ene eller det andre hullet. Så blir han sittende og stirre på deg og pipe igjen og igjen og igjen. Og enda har jeg ikke kommet til hvor bundet man blir. Det er ikke bare å si «hei, jeg skal bort ii helgen, ta bikkja da» til hvemsomhelst. Folk har som regel planer selv, de og.
Jeg skulle kanskje ønske jeg tenkte litt mer nøye på sånne ting før jeg valgte å skaffe meg Gizmo, men… Så kommer han tuslende mot meg i sofaen, strekker seg opp mot kinnet mitt og gir meg en kos, og da er jo alt det like fjernt som det var før jeg skaffa meg ham. Dessuten er han utrolig snål når han lener seg mot sofaputa – stående – og krever kos på magen. Fnis. Og det er selskap i ham. I massevis. Å se en lykkelig hund som er så glad at han ikke vet hvor han skal gjøre av seg, så han løper rundt og rundt bordet i full fart istedet, det gjør ikke akkurat humøret dårlig. Alt i alt; jeg er glad for at jeg har Gizze.
Medaljens bakside :)
Kan heldigvis berolige deg med at kurven med hund er stadig oppadgående, for ting blir altså lettere og mindre frustrerende når de vokser opp :)
Jeg har jo to, og jeg må innrømme at jeg ikke gledet meg til å gå gjennom Valpetiden for andre gang. Nå er vi heldigvis på siste innspurt før minsta blir voksen også, så vi begynner å få ganske godt samspill hele «flokken» heldigvis :) Det er DA det er fullkomment å være hundeeier :)
Ja, han har begynt å roe seg litt han her nå og. Og høre mer etter, ikke minst… :b I løpet av de få timene jeg sov i natt (på grunn av Gizmo med diaré og en trang til å bruke mesteparten av natta utendørs) så drømte jeg at Gizmo drepte en katt i en trapp. Haha!
Forrige gang jeg kjøpte hund, så kjøpte jeg ei tispe på 3 år. En golden retriever. Hun var utrolig rolig, snill og lydig! Fantastisk hund som ble min beste venn. Så dette er altså førstegangsvalp for min del.. :b
Hehe, av og til er det kanskje greit å ikke tenke så mye på de eventuelle negative sidene før man tar et slikt valg – man kan jo ende opp med å ikke få oppleve de fine sidene, sånn som de fine hundesidene du beskriver^^
Helt sant det. Men for min del hadde det nok passet bedre på et litt annet tidspunkt. Når jeg ikke er alene og… Ja. Men jo. Jeg elsker jo å ha hund og. Selv om det til tider er frustrerende. :b
Haha, teita, du må jo ikke skrive det her FØR jeg skal passe ham! Nå gidder jeg ikke ass……
Neida – vi gleder oss vi! :D
Hehehe! :D Sa det til deg FØR du sa ja også, daaaaa! :D Blir spennende å se hvordan han er hos dere! Jeg er supertaknemlig for at du gidder! <3
Jeg har aldri skjønt de som er lei av hunden når den ikke lenger er valp. Noen kvitter seg med den og anskaffer seg ny valp etter kort tid. D samme med katter: Når kattungen ikke er bitteliten kattunge lenger forsvinner interessen.
Det er VALPEperioden som er mest slitsom, selv om det er mye ansvar og arbeid med en voksen hund også. Og ikke minst mye hundehår (har to ikke-røytfrie…). Holder på å bli GAL av hundehår, sand og skitt innimellom, men du verden så trivelig også!!! Håper at jeg får ha begge (10 og 6 år) i mange år ennå :-)
Og jeg foretrekker faktisk en voksen, klok og rolig katt framfor en kattunge. Heldigvis har Pondus (3) forlengst sluttet å klatre i gardinene, men gjør fremdeles noen sprell :-) Forgjengeren som forlot oss i en alder av nesten 18 var bare fantastisk.
Helt enig! Sala, golden retrieveren jeg hadde, kjøpte jeg når hun var tre år. Og jeg har aldri vært så glad i et dyr som jeg var i henne. Fantastisk hund, som ble en fantastisk god venn. Og jeg tenkte aldri negativt på at jeg ikke hadde valpetiden med henne. :)