I dag kom jeg på hvorfor jeg ikke lager mat. Jeg har jo tidligere skrevet om hvor dårlig jeg er på å lage mdidag og… ja, egentlig mat generelt. Jeg spiser gjerne et glass med sjokolademelk til middag, lissom. Men tilbake til saken. I dag har jeg virkelig vært i mitt ess. Først velter jeg tekoppen min, og søler på buksa mi og på hele teppet. Og jeg lover – med ny tekopp så holder vannet seg varmt. Glovarmt. Aua. Jaja, låret overlevde, og teppet ble bare søkkvått. (Det tørker jo av seg selv, ikke sant?)
Deretter legger jeg bankkortet i ei åpen jakkelomme da jeg tar en tur på rulleskøyter. Det mister jeg selvfølgelig, og må ta en ekstra runde for å lete etter det. Jeg, periodetreningsnarkoman som jeg er, eier jo ikke kondisjon for øyeblikket. Det var døden. Jeg lover. Men til slutt finner jeg altså bankkortet, og pakker det i lomma på nytt. Gjett om det faller ut en gang til, da…. KØDDA. Det gjorde faktisk ikke det.
Men uansett. Jeg dro på butikken, og bestemte meg for at siden jeg, helt ufrivillig, hadde tatt en ekstra lang tur på blades, så kunne jeg endelig gidde å lage meg noe jeg liker skikkelig godt til middag. Så derfor rullet jeg hjem, og begynte direkt å lage mat. Boksåpneren min er ødelagt, så den må trykkes ned hele veien rundt istedet for å rulle. Derfor ble ikke lokket helt åpnet, og jeg måtte bruke armkraft for å få den løs. Grepet glapp, og lokket skar rett inn i fingeren. Ganske dypt. Det ble blod overalt, og det er ikke så veldig lurt med tanke på at jeg ikke tåler å se blod. Jeg svimer jo av av sånt. Så gjett om jeg svimte av da? NEIDA! Jeg gjorde ikke det. Det gikk helt fint. Jeg fikk slengt på et plaster og nå skal det få være sånn helt til plasteret gror fast i huden og blir en del av meg. Se på det som god integreringspolitikk. Jeg nekter å se det såret igjen i alle fall. Da svimer jeg sikkert av. Pjuh. Det var dagen min, skrevet hastig på to minutter. Enn om jeg en gang bare skrev ned alt jeg tenkte på, direkte og usensurert. Det hadde vært blogginnlegget sitt, det. Ohwell. Nå er det natt. Ciao.
haha, det ekke greit!
Det kunne jo ha vært verre. Plastermetoden kjenner jeg meg veldig godt igjen i, jeg ble nesten litt svimmel bare av å sitte på god avstand på andre siden av skjermen og lese om blodet… Vil ikke vite, vil ikke se.
Her synes jeg du lignet skikkelig på Triana Iglesias, Drea :) Håret, tatoveringen og sminken.