Opp en vegg

Her var jeg kanskje ikke helt fornøyd med å ikke komme helt til topps. 

I påska prøvde jeg å klatre for første gang! Altså, jeg har jo klatret mye, jeg. I trær og berg og fjell og gardiner. Jeg og Nora (barndomsbestevenn) løy jo til hverandre da vi ble kjent. Jeg fortalte at jeg drev med klatring. For jeg hadde en klatredress, nemlig. Og det hadde jeg jo, for den hadde jeg funnet i en kiste i huset vi flytta inn i, som var nabohuset til farmora til Nora. Så sånn ble altså vi kjent, men det er ikke poenget nå. Poenget er denne klatredressen. Det var en dress med hanker på. Hanker til å feste tau og ting og tang i. Ikke vet jeg hva alt var til, men en ting var sikkert; den skulle brukes som bevismateriale A. (Bevismateriale B var mine klatreskills, som jeg bare håpte var gode nok til å overbevise, selv om jeg aldri hadde klatret noe særlig tidligere.) Jeg drev altså med klatring. Sa jeg. Men Nora ble ikke særlig imponert.
– Ja, det gjør da jeg og det!, var svaret hennes.
– Men jeg har drevet på med det i mange år, jeg. Og jeg har klatredress! Det har ikke du, parerte jeg.
– Har jeg vel! Men jeg har den ikke her hos farmor da, dumma. Da´ah. Jeg har den hjemme i Trondheim.
– Men… Jeg er flinkere enn deg, det vedder jeg på.
Så klatret vi i bergene. Små berg som antagelig var dritlette å klatre i, men hver gang vi nådde toppen så var vi mer hovne enn Petter Northug. Vi var dronninger på haugen. Vi var dritflinke og erfarne klatrere. Og allikevel prøvde jeg ikke å klatre ordentlig før påska i år – tjuetre og et halvt år gammel.

Og apropos det. Det var dritgøy! Jeg kom til toppen (noen ganger), men ble etterhvert jævla sliten i både armer og bein. Jeg kjente det i løpet av de få timene vi, altså jeg, Martin (som ikke er så glad i å bli postet bilder av på bloggen) og Kent (som jeg ikke har spurt om det er greit at han havner på bloggen), klatret. It waz fun. Jeg vil gjøre det igjen. Kanskje med en fin klatredress. Kanskje kommer jeg til toppen på alle forsøk da – og er dronning atter en gang.