Drømmesegbortsøndag

I dag vil jeg plutselig bo i København. Jeg vil studere psykologi og bo i en kjempeliten, søt leilighet i fjerde etasje med hvite tregulv og hvite vegger. Jeg vi ha en knallrød sofa. Jeg vil ha et fint smykketre med masse fine smykker på, og jeg vil ha en stor klokke på veggen. Sånn kjempestor. Jeg vil våkne til sol gjennnom et soveromsvindu med en så bred vinduskarm at jeg kan sitte i den. Jeg vil våkne ti på åtte på morgenen, uten noen spesiell grunn. Helt av meg selv. Av sola. Så vil jeg sette meg i vinduskarmen og se ned på rolige, stille gater midt i København. Jeg vil se duer lete etter mat. Jeg vil se en dansk pige med blomstrete kjole sykle på en rosa sykkel med kurv foran. Jeg vil se på et gammelt ektepar som går hånd i hånd og smiler. Der vil jeg sitte en stund, mens jeg hører på Morrissey så høyt som det er lov å gjøre i fjerde etasje klokka ti på åtte på morgenen, før jeg tusler ut i gatene selv. Jeg skal ha rød lebestift og hatt og converse. Kameraet skal ligge i den brune veska jeg har hengt over skuldra. Himmelen skal være blå og det skal være vår. Skikkelig tidlig vår. Sånn vår som gjør at alle mennesker bare er glade for at snøen og vinteren endelig har gitt opp kampen for denne gang. Der vil jeg gå – i timesvis – for å se på folk, høre musikk, ta bilder og lage trutmunn med rød lebestift og myse gjennom store, mørke solbriller. Så vil jeg skrive bok. Kanskje har jeg en liten laptop i veska og. Som jeg bare kan dra opp når jeg plutselig får geniale ideer. Så kan jeg sette meg ned på en benk i en stor park og skrive mens sola fisker frem enda fler fregner i ansiktet mitt. Sånn skulle hele dagen vært. Uten noe «må». Uten noe «burde». Bare «for at jeg vil.»