Av og til så føler jeg meg… gammel. Om man er gammel eller ikke er litt avhengig av hva man tar utgangspunkt i. Som blogger for eksempel – da er jeg strengt tatt en dinosaur. Tjuetre år. Men det er ikke av blogging jeg føler meg gammel. Det er når jeg setter på E-Type fra spillelista mi, «Lets take a walk down memory lane», mens jeg mimrer tilbake til tiden på ungdomsskolen at jeg føler meg gammel. Når jeg tenker tilbake på viktige hendelser i livet som har vært, som aldri kommer tilbake. Som da jeg fikk menstruasjon for første gang. Som da jeg blødde gjennom den lyse dongribuksa for første gang. (Sorry, gutter, dette er tross alt en så kalt «rosablogg» og mest ment for jenter som antageligvis ikke er like dinosaur som meg selv). Som da jeg var for ung til å ha pupper nok til at det var vits i å bruke bh, men allikevel for gammel til å vise ikke-puppene mine til alle og enhver – men allikevel klarte å gjøre det da jeg stod på hendene med en litt løs t-skjorte i en turnekonkurranse. Eller som da jeg og to venninner satt på gulvet med ryggene våre mot den varme ovnen på toalettet på skolen i langfriminuttet – delvis for å slippe å være ute i friminuttet, men mest for å snakke om gutter og sex. Lenge før vi overhodet hadde hatt det.

Når jeg tenker tilbake, så går det opp for meg at det er så mye som er usagt. Så mye som bare forblir liggende i fortiden, gjemt og glemt. Det finnes så mange morsomme, søte, rare, flaue eller merkelige småhistorier man rett og slett glemmer å fortelle. Det er litt trist i grunn. Historier som var for pinlige å snakke om i mange år, men som nå bare har blitt glemt i stedet. Uten å bli fortalt. Det er kanskje den største fordelen med å bli dinosaur (uansett i hvilken sammenheng man tenker det). Man blir ikke flau på samme måte lenger. Det er greit å drite seg ut. Det er i alle fall ikke mye som jeg føler jeg ikke kan fortelle på grunn av det å bli flau. Jeg skulle ønske jeg kom på fler slike historier. Sånne historier som da jeg og de overnevnte to venninne satt på do etter at en av oss faktisk hadde hatt sex for første gang. Hvordan praten vår var. Awww. Ja, jeg veit. Sært tidspunkt å bli nostalgisk og «awww»-ete på, men det er jo et slikt øyeblikk som aldri kommer tilbake. Et øyeblikk man ikke tenker så mye over akkurat der og da, men som lagres i en krok i hjernen allikevel. Jaja. Om ingen andre forteller meg slike småhistorier, så kan jeg i alle fall sitte her, jeg – på sene søndagskvelder og høre på mimrelista og huske sånne småhistorier helt for meg selv. Og om dere er riktig så heldige så skal jeg prøve å huske å dele om jeg finner noe jeg mener er verdt å fortelle. Og bruk gjerne kommentarfeltet mitt til å gjøre det samme. (Jepp, nå har jeg blitt sånn igjen. Sånn som må lokke til seg lesere ved å involvere dem i kommentarfeltet. FML.)