På tross av hvor mye jeg har vært alene det siste halvannet året, så blir jeg ikke helt vant. Jeg bruker enhver mulighet til å sosialisere meg, uansett hvilket humør jeg er i. Uansett om jeg egentlig orker eller ikke. Av og til må jeg tvinge meg selv ut av døra, på tross av at jeg vet hva alternativet er og hvor deprimerende det er. Ofte er det jo sånn at jo verre man føler seg, desto vanskeligere har man for å komme seg ut. Man mister troen på at man kan få det gøy, så man holder seg hjemme og har det kjipt der istedet. Alene. Det er i alle fall det som sies om såkalte deprimerte mennesker. Har man en dårlig periode, så holder man seg mye for seg selv. Gidder ikke ordne seg noe særlig. Ikke kle seg pent. Ikke møte folk.
Jeg er motsatt. I det siste har jeg vært som en jojo. Virkelig. Jeg tror ikke mange har lagt så veldig mye merke til det, men jeg vet jo. Og jeg tenker mitt om det, overanalyserende psykologwannabe som jeg er. Kanskje er det akkurat derfor jeg åpent deler hva jeg tenker om det også. For at jeg vet at om jeg innser noe og deler det med resten av verden så er det ikke så ille som man kanskje skal ha det til selv allikevel. Og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det sånn, på tross av hvor lite det snakkes om. Å si at man til tider føler seg deprimert er fremdeles ganske så tabulagt. Man trenger ikke nødvendigvis en diagnose. Ei heller medisiner. Jeg er overbevist om at det er så utbredt at man faktisk kan si at det er en del av livet, rett og slett. Så hvorfor kan man ikke snakke om det, uten å føle seg som en komplett idiot, sutrepeter og som et «utskudd»?
Uansett, jeg har som sagt vært litt jojo den siste tiden. «Den siste tiden» er ikke akkurat så spesifikt, men… tja. Det siste halvåret, kanskje? Uten å vite helt hvorfor. Jeg har vært i hundre. Energisk, lite søvnbehov, effektiv, positiv, glad, ekstremt travel og arbeidsom. Å sitte alene har vært deilig. Jeg har ikke vært ensom overhodet. Og plutselig! Plutselig sitter jeg alene en lørdagskveld og griner. Jeg sover mer. Jobber mindre. Klarer ikke å komme i gang med noe som helst. Ikke rydding engang, på tross av hvor åpenlyst det er at det trengs. På tross av at jeg vet at det ikke tar meg mer enn et par små timer. Jeg klarer ikke være alene, og blir omtrent avhengig av å ha folk rundt meg 24/7. Så jeg sosialiserer meg mer. Fester mer. En kafédate med ei venninne blir som en liten quickfix. Ikke mer enn tre minutter etter at jeg har kommet meg hjem så er følelsene tilbake, og behovet for å komme seg ut igjen er der umiddelbart.
Også føler jeg at jeg ikke får til noe så bra som jeg vil, og jeg føler jeg ikke har så veldig mye viktig i livet mitt. Ting ser bare skikkelig kjipt ut, rett og slett. Og det sier jeg på tross av hvor lett det er å le av slike utsagn. Å si at man ikke klarer å glede seg over så mye i livet sitt høres jo så ekstremt teit ut, men det er vel lite annet som beskriver det bedre.
Så plutselig våkner jeg neste dag, og følelsen er borte. Like plutselig som den dukket opp. Merkelig. Plutselig kan jeg klare alt igjen. Plutselig er «alt ordner seg etterhvert»-tankegangen tilbake på plass. Jeg føler ikke lenger det konstante behovet for å være sosial, selv om jeg selvfølgelig gjerne er det. Det er bare ikke lenger et konstant behov. Det er mer valgfritt. Det er greit å sitte hjemme alene. Jeg rydder og vasker leiligheta, og smiler mens jeg gjør det. Jeg kaster meg over jobbing jeg har utsatt en god periode og kan krysse av på to do-lista mi i en rasende fart. Jeg er plutselig meg igjen. I alle fall mer enn tidligere. Jeg blir så overbevist om at jeg bare har vært ekstremt sutrete av meg den siste tiden at jeg ler av meg selv. Høyt.
Så er vi plutselig tilbake igjen. På tross av hvor usannsynlig det virket for et par øyeblikk siden. Og sånn er det. Ups and downs. Sånn helt plutselig, uten noen spesiell grunn. Greia er jo at det ikke er å vite hva som plager en som er det store problemet. Problemet er å vite hva man skal gjøre med det. Og så lenge man ikke vet det, så utsetter man bare stresset og uroen i begrenset tid. Det går ikke helt bort helt av seg selv. Det jeg prøver å si er vel bare at… Vel, det er helt normalt. Jeg regner med de aller fleste av oss har det sånn i blant, en eller annen gang i livet. I visse perioder. Og det er ikke farlig å si det høyt heller. Man er ikke gal, og man blir ikke tvangsinnlagt (med det første i alle fall). Man trenger ikke føle seg så veldig «spesiell», og tro at ingen andre forstår. Man trenger ikke gjøre ting større og verre enn de faktisk kanskje er.
WOW – for et innlegg, Drea! Du ROCKER – og det er mitt inntrykk fra første gang jeg datt innom bloggen din! Du rocker! Du er tøff, du tør, du deler, du er åpen, du fikser, du får til ting – samtidig som du ikke er overkjørende, men lyttende og inkluderende! Alt dette «bare» fra å følge bloggen din noen år nå (oj, tiden flyr viss!) og være fb-venner og slikt ;)
Ikke lenge siden jeg skrev et ganske likt innlegg som ditt over her – og faktisk i kveld sitte jeg litt med den «urk, alt jeg tar i blir til bæsj!»-type følelse. Og jeg tenkte nettopp på det samme; underlig det der – at man kan våkne opp dager og tenke «alt ordner seg for flinke jenter!», mens andre dager våkner opp og kjenner at man ikke får gjort noen ting i livet sitt skikkelig så bra som man ønsker. Uten at jeg egentlig tror alt rundt har forandret seg særlig i det hele tatt. Bare innvendig, eller kanskje trigget et av en sleivete kommentar eller så. Rare greier. Men altså; jeg føler meg sikker på at du lander på beina og får det bra! For ja, vi alle har det sånn til tider! Men bra folk går det bra med, så da så! :)
KLEM
Utrolig fint innlegg Drea. Godt at noen setter ord på et så viktig tema. I blant er man bare sliten og er man sliten kommer alle monstrene i hodet frem. I alle fall er det slik for meg. Utrolig fint skrevet. Takk for dagens beste lesning <3
Her kjenner jeg meg igjen gitt, og det er jeg nok ikke alene om. Som du skriver: Det er en del av livet :) Mine «downs» kommer alltid til samme tid: like før mensen. Tilfelig? I think not :P Men at noe så lite som hormoner (i mitt tilfelle) skal være så ødeleggende … det er vanskelig å forstå og enda vanskeligere å akseptere. Man VIL jo opp og ut, sosialisere, tenke positivt, føle seg bra. Det går bare ikke. Ikke for meg iallefall, så her i gården blir det nok noen hjemmedager hver måned. Men sånn er det :)
Du er så utrolig flink til å skrive! Og tøff som tør å være så åpen :)
Veldig fint og ærlig skrevet, og er så enig i at man ikke trenger å sykeliggjøre alt. Diagnoser er så relative, mye av det legene ser på som symptomer er kanskje bare «livets gang»..
For min del så er det du skriver om litt ekstra kjent, bare at det må ganges med ti, for jeg har bipolar lidelse.
Hang in there :)
Sinnsykt bra skrevet! Det som står skrevet der er akkurat slik jeg føler det, og så tror jeg at det er noe rart med meg, og at det bare er meg som får slike «perioder», men dette innlegget fikk meg virkelig til å tenke over at det faktisk bare er slik av og til:) Helt fantastisk tekst om det jeg aldri klarer å sette fingeren på:) Tusen takk!
Et utrooolig bra innlegg! Har sagt det før, og sier det igjen, du skriver fantastisk bra. Jeg digger ærligheta di!
Veldig bra innlegg og kjenner meg nok godt igjen i det du skriver :)
Kjempe bra med et ærlig innlegg. Kjenner veldig til hva du sier, og har endelig innsett at dette er helt normalt. Noen ligger det selvfølgelig mer «latent» hos, og veien til å akseptere det er ofte noe vanskelig. Det positive med å akseptere «at slik er jeg bare», «jeg har mine «perioder» gjør at vi godtar hvem vi er. Dette tror jeg må til for å se at livet har sine ups and downs uten at dette ikke gjør noe. Etter en dårlig periode/dag, kommer alltid den gode perioden:-)
Jeg er så enig med deg! Alle sammen har perioder der de bare føler seg dårlig, og andre der de en effektive og energiske. Det er helt normalt. Og jeg synes at det å være deprimert absolutt ikke burde være tabu lenger. Ikke i 2012.
Det er leit å høre at du tenker sånn. Kunne skrevet akkurat det samme selv (mens sikkert ikke så velformulert), men samtidig hjelper det å vite at det er vanlig.
En time til psykolog, psykiater, kanskje det kunne hjelpe? Det mest slitsomme er å vite hvorfor sånne tanker oppstår. Det er hjelp å få for å lære seg å se «faretegnene» og håndtere det.
Fint at noen tørr snakke om sånt høyt.
Et stjerneinnlegg! Jeg har det også sånn, har til og med gått til psykolog for det en periode, og synes det er fryktelig synd at det er så tabu å si det høyt!
Så fint du har skrevet om dette Andrea. Jeg tror det er veldig, veldig vanlig å ha slike perioder. Jeg har også kjent på det, med jevne mellomrom. Jeg tror at man etterhvert lærer å kjenne det igjen, man vet at det går over eller man lærer å trekke seg selv ut av myra.
Veldig viktig å snakke om det med noen som tar følelsene på alvor, særlig hvis det varer en stund.
Klem Ellen :)
Gla i dæ :)
Fantastisk skrevet! kjenner meg igjen her av og til ja gitt!