Fylleangst?

Alle (som drikker alkohol) har vel opplevd fylleangst en gang i blant. Det skjer. Av og til så blir man kanskje litt for full, litt for pratsom, litt for…eh… kosklein eller bare… ja, litt for full. Da er det ikke alltid like gøy å våkne dagen derpå, med hodepine, klovnesminke og bustete hår som minner om pulesveis – og når man tenker seg om så er det mulig det faktisk er det også. Hvem vet? Hvem husker? Ikke du, der du kjemper deg opp i sittende stilling i senga, noe som gjør så vondt at du får mest lyst til å dø litt. Du ser deg rundt omkring i rommet, bare for å stadfeste hvor du faktisk befinner deg. Da har man jo ulike scenarioer å velge mellom. Ganske så mange faktisk, men jeg skal bare ta for meg noen av de mest typiske i dag.

1. Du er faktisk hjemme, selv om du ikke aner når eller hvordan du kom deg dit. Klærne dine ligger strødd uttover gulvet, og strømpebuksa di fra Pierre Robert er like hullete som en jarlsbergost. En femtilapp stikker ut fra bh-n, og du krysser fingrene for at det var du selv som la den der, men innser selvfølgelig at sannsynligheten for det er lik null med tanke på pulesveisen, klovnesminken og den hullete strømpebuksa. Man trenger ikke være seksuelt frustrert for å innse hva man kanskje kunne ha blitt feilaktig tatt for å være de siste timene av nattens fest. For å si det mildt; man følte seg kanskje mer som ballets dronning enn hva man i virkeligheten var.

Du sitter i senga. Hodepinetablettene ligger på nattbordet, noe som for øyeblikket føles som verdens undergang. Man. Må. Jo. Strekke. Seg. Urk. Du puster godt inn, og hopper i det. Du får nappet til deg et par paracet, og heller innpå med vann. Vann. Du er tørst, men allikevel smaker ikke engang vann godt. Hele kroppen protesterer, helt sikkert i angst for at det er mer alkohol du prøver å presse ned. Det er da bildene dukker opp. Kun små glimt fra natten. Glimt av deg selv du helst vil være foruten. Dritings. Svært usjarmerende. Høylydt. Flørtende. Oj, der dukket plutselig et klinebilde opp også, gitt. Angst. Hadde det ikke vært for den ekstreme hodepina som fremdeles banker like ille, så hadde du klasket håndflata i panna. I stedet gjør du det mentalt. Panneklask, panneklask, panneklask.

Jaja. Du våknet i alle fall hjemme. Alene. Det er da vi kommer over på scenario 2, og her er du selvfølgelig ikke like heldig. Her våkner du opp i et så ukjent rom at du er sikker på at det må være aliens som har kidnappet deg og lagt deg der mens du sov eller noe. Her har du i alle fall ikke vært i våken tilstand selv, det er sikkert. Du ser deg rundt, og joda. Vedsiden av deg ligger det en eller annen…. Var det Thomas? Var det… Emilian? Du aner ikke. Navn er kanskje ikke din sterkeste side uansett, tenker du i et patetisk forsøk på å bortforklare hele greia. Uansett hva han heter; han sover i alle fall. Tungt. Du tørr ikke røre deg i fare for at han skal våkne. Hva sier du da? «Hei! Eh… Ja.» Nei, du vil helst komme deg vekk derfra før den pinlige samtalen. Du vet at desto lenger du ligger der, desto større er sjansen for at han våkner. Allikevel tørr du ikke røre på deg, for det øker jo også sjansen for at han gjør det. Igjen; angst. Du ligger helt i ro i mange minutter, men bestemmer deg omsider for å prøve. Du sniker deg sakte og så stille som mulig ut av senga, og leter opp klær fra gulvet. Okei, du skjønner tegninga. Klærne ligger sjarmerende spredd som en sti fra stua til soverommet, og den ene sokken er selvfølgelig sporløst forsvunnet. Du føler deg med ett litt som Seven Eleven – alltid åpen og derfor også veldig så brukbar klokka tre på natta. Æsj, du driter i den jævla sokken, og kommer deg ut. Frisk luft har sjelden vært så godt. Kanskje for at angsten med ett ga litt slipp. Han våknet ikke. Puh.

Så har vi scenario 3. Du våkner visstnok ikke hjemme, men du våkner nokså uskyldig der du avsluttet natten på nach. Du ligger på den ene sofaen, og i den andre ligger enda en nachspieldeltaker. Du våkner, fullt påkledd og uten den største fylleangsten. Du finner deg et glass vann på kjøkkenet, og setter deg i sofaen igjen. Slår kanskje på tv´n. Resten av gjengen som ligger spredd omkring i leiligheta våkner også, og de typiske samtaleemnene er raskt i gang. 1. «Æsj, så full jeg var i går!» 2. «Damn, jeg er så fyllesyk.» 3. «Hva skjedde egentlig i går?» Så snakker man om hva man husker. Det man ikke husker selv, husker som regel noen andre. Så ler man litt. Rister litt på hodet, og sier «aldri mer.» Standard.

I sistnevnte scenario kommer ikke fylleangsten før man faktisk skal hjem. Bussen. Midt på dagen. Stinkende av fyll og med festkjolen på. Huff, tenker du. Jeg er så søppel. Mødre med barnevogn gir deg oppgitte blikk. Blikket bestemora fremst i bussen gir deg er ikke til å ta feil av; «dagens ungdom, altså. Sukk.» Og du føler hun har litt rett. Du trenger jo ikke feste til tidlig neste dag. Du trenger ikke sove på nach. Du trenger ikke drikke de tre siste drinkene heller. Du angrer deg litt hver eneste gang. Angst. Du gleder deg til du sitter hjemme i sofaen, klok av skade. Neste gang skal du ta nattbussen hjem, sier du til deg selv. Neste gang dropper du nach. Og du dropper de tre siste drinkene. Helt klart. Denne gangen har du lært. På ordentlig. Null problem.