«Du må lære deg å trives i ditt eget selskap før du i det hele tatt bør vurdere å finne noen å dele deg selv med.» Det sa ei venninne av meg til meg for ikke så veldig lenge siden. Først nå begynner jeg og skjønne litt hva hun mente. Tror jeg. Jeg tror jeg må spole litt tilbake, så dere skjønner hva jeg mener. Vel, jeg er ikke vant til å være alene. Ikke på noen plan. Okei, jeg kan godt like å være helt alene en kveld eller to, med musikk, uten musikk, med en god tv-serie, uten en god tv-serie. Men jeg er ikke vant til å ikke ha noen. Jeg er ikke vant til å føle ensomhet. Jeg er ikke vant til å være alene. Uten en kjæreste, uten en flørt, uten noen å få søte nattameldinger av før jeg sovner, uten noen som får meg til å smile som en tulling foran macskjermen hvor morsomme og smarte samtaler utvikles på chatten på facebook. Uten å ha noen som kanskje, bare kanskje kan være noen jeg vil dele meg selv med. Uten den spenningen det gir å ikke vite. Uten den gleden det gir å vite at noen sitter og smiler like jævla bredt som meg selv foran en helt annen skjerm et helt annet sted. Enten med en tanke som «kanskje det er deg». Eller mest sannsynlig; bare for litt gøy. Bare for litt ekstra spenning i en ellers så uinteressant hverdag.
Selvstendighet. Det er fine greier, det. Men så ser jeg på meg selv, og skjønner plutselig at jeg aldri har vært særlig selvstendig. Nei, for det at jeg fikk høre at jeg jobbet både godt og selvstendig på ungdomsskolen teller liksom ikke så mye i den store sammenhengen. Med selvstendighet menes at man er uavhengig av andre, og se på meg! Jeg flyttet rett fra mamma til kjæresten da jeg var sytten. Hvor selvstendig blir man av det, liksom? Hvor selvstendig har jeg rukket å bli når jeg hoppet over den delen i livet hvor de fleste andre lærer seg å være selvstendige? Hvor godt kjenner jeg meg selv, sånn helt egentlig? Jeg har jo aldri tatt meg tid til å bare være meg – uten å skulle være en «deg» for en annen.
Vi har jo alle hørt klisjeen om at man må elske seg selv før man kan bli elsket av andre. Så for å si det på en litt mindre cheesy måte; nå skal jeg prøve å være glad, lykkelig og forelska i meg selv en stund fremover. Helt på egenhånd. Uten å la noen andre få muligheten til å påvirke verken humøret mitt eller valg jeg tar. Selvstendighet, baby! Og ja, selvfølgelig; stay tuned. Fortsettelse følger.
Veldig bra skrevet! jeg kjenner meg så godt igjen, og er så fullstendig enig!
Den risen du nå har påbegynt er en av de viktigste i livet. Det å bli selvstendig og komfortabel med å være «alene» kan være hardt arbeid og krever mye tankevirksomhet. Jeg ønsker deg lykke til, og følger med på ferden. :)
Rune E. Kolvik: ja, jeg er ikke så veldig optimistisk! Jeg liker det ikke… :b Men mulig både du og venninnen min har rett; mulig må det til for å i det hele tatt få noe til å funke i fremtiden. :) Som en annen venninne av meg sa: du kan ikke fungere sammen med noen over tid om du ikke vet hvordan du fungerer alene engang. Tror hun har et godt poeng der. :)
Reisen, ikke risen. hehe
Det er jo veldig individuelt hvor stort behov man har for å kjenne seg selv. Men det er nok en fordel å kjenne seg selv og å vite at man klarer seg på egen hånd og har egne standpunkter.
Dette er noe jeg tror alle som har vært i et lengre forhold må gjennom. Da det ble slutt mellom meg og eksen visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, og gikk på jakt etter en ny. Etterhvert forsto jeg at jeg aldri kunne bli fult og helt lykkelig om jeg ikke innså at jeg kunne klare meg helt fint uten en bedre halvdel for en stund. Det tok litt tid å innse det. Jeg mener, jeg forsto jo hva det innebar, men jeg greide ikke føle det i kroppen om du skjønner hva jeg mener.
Det som var den viktige vendingen for meg, var å flytte til Trondheim å begynne å studere. Smake på livet som singel. Og jammen smaker det godt! Kan faktisk si at jeg er lykkelig! Og det er en stund siden jeg har sagt.
Masse lykke til på «ferden». Dette kommer du til å klare fint =)
Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver!
Kommer til å starte på den ferden selv snart, så lykke til!
Er nok ikke så galt det venninnen sier! Ideelt sett tror jeg de fleste har godt av å bo alene på et tidspunkt:) Så var det bare å finne tidspunktet da ;)
Så kjekt då :) Du må storkose deg!
Personlig har jeg fantastisk lite lyst til å noensinne måtte BO alene, men det å ikke være avhengig av noen burde jeg nesten klare, synes jeg. Men det synes jeg vel ikke lenge nok.. :p
Så fint skrevet. Bra tiltak, tror selv det er viktig å trives med bare seg selv. Du er tross alt den eneste du vet du må leve med hele livet. Og for alt du vet, kan du en gang i tiden ikke ha noe valg. Lykke til, håper du får det supert! :)
Godt skrevet! Og så sant :)
Kjenner meg så igjen i dette! Einaste problemet mitt er at eg gjekk frå å vere sjølvstendig, til å føle meg totalt avhengig av sambuaren. Kjekt når han er vekke så utruleg lenge!! hehe.
Du er så flink å skrive :)
Flott skrevet!! Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Jeg ble kjæreste med mannen min sommeren før vgs. og flyttet med ham etter endt utdannelse. Joda jeg bodde alene under høyskolen men med hjemreise hver helg ble det ikke mange dagene alene. På grunn av dette hadde vi en krise for snart 3 år siden. Men heldigvis fant vi ut av det og nå er vi både gift og tvillingforeldre. Poenget er vel rett og slett at det ikke alltid trenger å være så lurt å finne kjæresten sin så tidlig.
Klem fra Kristin
Flott skrevet! Ta vare på deg selv, og keep up the good work ;-D
«Ja Marte hadde med hun der Drea på hybelen». Og det minnet meg på at jeg har helt glemt å titte innom her (og de fleste andre blogger, forsåvidt) på evigheter.
Det er noe i det du skriver om her. Jeg har alltid vært selvstendig fordi jeg aldri har hatt skikkelig nære venner, og klart meg fint. Men plutselig var jeg i et forhold der jeg var så vant til å alltid ha kontakt, at det gikk nesten skeis i neste forhold – til jeg oppdaget at hei, jeg må jo faktisk klare å gjøre ting på egenhånd, bygge opp mitt eget liv og ikke til enhver tid støtte meg til han.
Det er fryktelig vanskelig, men åh, for en frihet når man først klarer det! :)
Veldig bra skrevet, og veldig sant :-) Selv flyttet jeg for meg selv som 16-åring, pga. skolegang. Det var veldig uvant, men gikk seg snart til da det var noe som «måtte til» for at jeg skulle få gå på videregående uten å måtte reise i over 4 timer hver dag. Tror nok jeg har lært meg selv å kjenne godt disse årene, har vert mange ups and downs, men velger å tro at i det store løpet kommer jeg til å komme bra ut av det.
Tror det helt sikkert er lurt for deg også å prøve å være litt «selvstendig» som du sier, selv om du sikkert har vert det på mange områder tidligere også. Men skjønner godt hva du mener, med at du alltid har vert sammen med noen, og «hoppet over» det steget om å være alene litt. Ønsker deg all lykke på veien, du er herlig! :-D Følger deg på veien, jeg!
was it me?:-«
Tina: of course it was! ;D Hihi!
Alt dette er sannt, men det er ikke så lett som det høres ut som. Spesiellt ikke når man har vært en «vi» så alt for lenge… Men det kommer seg etterhvært! :)
Dette var så smart og fint at jeg vurderer å reposte det hos meg selv, med credits til deg såklart. Si ifra hvis det ikke er greit! :)
http://kvitle.wordpress.com/2011/02/27/selvstendighet/