Jeg har nettopp begynt å se de første episodene av True Blood (ja, jeg er alltid treig med å se tv-serier), og det at hun ene kan høre andres tanker minner meg om alle frisørbesøk da jeg var lita. Den setningen der hørtes vel i grunn litt snål ut, men det er ganske så logisk. Hver gang jeg satt i en frisørstol kjedet jeg meg så mye at fantasien løp løpsk. Jeg begynte å tenke «enn om frisøren kan lese tankene mine!«, og når man først tenker at noen leser tankene sine så blir tankene bare verre og verre og verre. For man vil jo ikke tenke ekle, sprø, rare, flaue, intime ting når andre kan høre hva man tenker. Så derfor gjør man det. Du vet, IKKE trykk på den røde knappen-prinsippet. Man klarer ikke la være. Så der satt jeg da. I frisørstolen og tenkte de mest absurde tanker som jeg var overbevist om at den stakkars frisøren kunne høre. Derfor likte jeg aldri å gå til frisøren. Det var flaut og ydmykende på samme tid, på tross av at jeg gikk ut derfra mye freshere og penere enn da jeg gikk inn. Det var jo selvfølgelig bare teit av meg, men hey. Når man først har hengt seg opp i noe så er det ikke så veldig enkelt å bare la være å tenke på det. Og når man tenker noe veldig mye så begynner man til slutt å lure på om det faktisk kan være mulig.
Nå stikker vi forresten til Trondheim. Vi skal i bursdagsselskap til Henrik (som fyller hele tre år!), og vi skal dessuten se om får dra på en visning også. Og litt shopping. Hugs!
