Sorry å måtte gni det inn, men: glory, glory Man United! Jeg er så glad. Veldig, veldig, veldig glad. Jeg bryr meg faktisk så mye om fotball, og i stua her er det ganske ampert når United spiller mot Liverpool. Jeg er Unitedfan til tusen, mens kjæresten min, Kaj, er vel den største Liverpoolsupporteren jeg vet av. Nå har faktisk Kaj forduftet fra stua; det gjorde han vel ti minutter før kampslutt. Sorry, Kaj. Jeg vet du er sinna nå, men du vet hva de sier; må de beste vinne.
Muhahahahaha… (Er det nå jeg skal geipe og lage grimaser mens jeg sier: nænænænæn næ, eller holde kjeft og leve på denne seieren med stille stolthet? Vel… NÆ NÆ NÆ NÆ NÆ NÆÆÆ!)>

… og, nei, det er ikke jeg som skal få spørsmålene. Her er det jeg som stiller dem. Hadde vært veldig morsomt om du forteller din historie i kommentarfeltet under.

Dagens spørsmål er som følger:

Hva er ditt beste barndomsminne, og hvorfor?

Det er ingenting som er så morsomt å høre om som barndomsminner. Jeg elsker å få høre gode, morsomme, flaue, teite, rare, utrolige historier fra barndommen. Jeg vet at alle har mange historier som de bør dele med meg her. Jeg har ihvertfall mange flaue historier om hvordan jeg var som lita. Jeg var en skikkelig drittunge. Jeg lover. Hadde jeg møtt en unge som var som meg som barn hadde jeg antagelig blitt kjempeoppgitt. Jeg var masete, sta, kranglete, sint, til tider ganske ond, kontrollerende og hissig. Veldig, veldig, veldig hissig. Og, veldig sta. Hissig og sta er to sider av meg som ikke bør opptre samtidig. De passer ikke sammen, rett og slett. Om jeg er enten hissig eller sta kan jeg faktisk overleves, men sammen? Ikke en nubbsjans.

Mitt beste barndomsminne (eller, jeg vet ikke om det er mitt beste barndomsminne. Det var bare det første minnet som poppa inn i hodet mitt) er et minne som inneholder begge disse sidene av meg, faktisk. Kanskje tenker du at det er rart at i mitt beste barndomsminne var jeg både sta og hissig. Høres vel ikke ut som et godt minne, gjør det vel? Men, det er det. Jeg smiler alltid når jeg tenker tilbake på det.

Jeg var fire år, og bodde på en plass som heter Rabben her på Frøya. Butikken lå ca. fem hundre meter unna huset. Kanskje mer eller mindre, jeg er dårlig på å tippe avstander. Uansett, det var ganske lang vei til butikken for en fireåring. Det var vel kanskje derfor jeg insisterte på å gå dit alene. Fire år. Fem hundre meter. Butikken. Antagelig så jeg på dette som en pilgrimsreise, selv om jeg ikke ante hva det var på dette tidspunktet. Reisen ned til butikken var som et eventyr for meg. Spennende, farlig og noe som måtte gjøres av meg. Selvfølgelig ble jeg nekta å gå dit alene. Jeg var lita. Altfor ltia. Det kjørte biler på veien. Ikke så veldig mange biler, vel og merke, men en bil er i mange tilfeller nok. Sta og hissig som jeg var godtok jeg selvfølgelig ikke dette svaret. Jeg hadde bestemt meg for lenge siden; den eventyrlige reisen ned til butikken var en reise jeg skulle ta. Enkelt og greit. Det var lett å forstå for en fireåring, men for to voksne mennesker var det uforståelig vanskelig, beskyttende som de var. Etter mye… la oss si «diskutering» (høres mye penere ut enn kjefting, hyling, grining, tårer og slemme ord fra munnen til en fireåring), fikk jeg faktisk lov. Jeg skulle ta reisen. Jeg skulle ta den alene.

Det jeg husker best (bortsett fra den teite butikkdama på Rimi som bøyde seg ned å sa «og hva skal så du ha, lille venn?» med grøtete babystemme  til meg som om jeg var en liten drittunge, selvfølgelig. Jeg hata den dama i mange år etterpå. Jeg var da ikke en liten unge! Jeg var stor.), og det som gjør hele denne historien til et godt barndomsminne, er ansiktsuttrykkene til både mamma, pappa og tvillingbroren min som var halvt synlige gjennom det store vinduet hjemme. De stod i vinduet alle sammen, og venta på meg. Venta på meg; den store, flinke og stolte jenta som hadde gått til butikken alene for første gang.

Jeg tror nok grunnen til at jeg husker denne historia så godt er ganske enkel. Det er følelsen jeg husker så godt. Følelsen man får når man har beseiret noe. En følelse som jeg har følt mange ganger etter dette, men på en måte så var dette den første gangen (som jeg kan huske, vel og merke) jeg virkelig følte at jeg hadde klart noe. Jeg hadde tatt et stort steg, selv om føttene mine var ganske så små på den tiden.

Nå er jeg veldig spent på din historie! Ikke skuff meg. Vær så snill?>

I dag har jeg faktisk latt kameraet ligge. I hele dag. Det er ikke ofte. Føler meg litt rastløs. Føler at jeg har glemt noe. Jeg har for all del ikke glemt noe, jeg har latt være med vilje. Jeg har ikke hatt noe spesielt å ta bilder av. Selvfølgelig, jeg kunne ha tatt bilder av den fantastiske middagen jeg og Kaj fikk hos Brynjulf, mamma og brosjan, men kameraet lå hjemme og hvilte. Kameraet har hvilt altfor lenge nå. Syns nesten litt synd i det, og da har det gått pittebittelitt for langt, spør du meg.

Vel, middagen var, som jeg allerede har sagt, utrolig deilig. Lammelår med sånn god greie. Lammelår som de lager på matprat-reklamene. Herlig, herlig. Koselig middag. Ellers har jeg ikke gjort altfor mye i dag. Jeg har selvfølgelig tatt steget med å lage videoblogg – som skuffende nok ikke har fått altfor stor respons. Vel, jeg overlever nok, skal du se.

I morgen skal vi ha innflyttingsvors her. Gleder meg. Regner med det blir endel folk. Regner med kameraet blir mer hyppig brukt i morgen. Kanskje jeg skal la omverdenen få et lite innblikk i hvordan fester er på Frøya? Her festes det med stor F. Virkelig.

Dette er vel en av få innlegg uten bilder. Trist? Uinteressant? Jeg vet hvordan det er. Om det ikke er noe bilde aner man ikke hva som står. Skulle tro dette gjorde det mer spennende. Skulle tro man ble mer nysgjerrig på hva som står, men nei. Innlegg uten bilder får liten oppmerksomhet, selv fra meg. Jeg blafrer lett forbi innlegg uten bilder. Synd, men sant. Tror jeg går glipp av mange gode innlegg ved å være så overfladisk. Men, det er da ingen vits å slenge med et bilde bare for å ha et bilde her. Jeg får heller bygge opp bloggen over tid, helt til noen orker å også lese disse bildeløse innleggene. Av og til sier ikke et bilde mer enn tusen ord. Eller, av og til har man bare ikke det bildet som sier nok. Rett og slett.
>

Påsken er ikke lenger en høytid full av tradisjoner for meg. Det er lenge siden den var det, men jeg husker godt den lange og tålmodige jakten på påskeegget. Jakten var halve moroa. Da jeg fant egget ble jeg på en måte litt tom. Da var det ikke lenger noe gøy, for det å spise godteri har aldri vært noe som er gøy i mine øyne. Nei, etter jakta forsvant faktisk mer enn halve moroa. Det er vel kanskje derfor jeg og tvillingbroren min gjemte hverandres egg gang på gang på gang på gang, bare for å prøve å gjennskape den moroa som så uventet hadde forsvunnet.

Jeg savner påsken litt. Jeg savner jakten på påskeegget. Likevel føler jeg det ikke er noen vits å gjenoppta dette. Det blir aldri det samme. Det blir ikke som før, så hvorfor gidde? Jeg vil ikke ødelegge minner med å skape nye minner som ikke kommer til å bli like gode. Derfor må jeg finne en ny påsketradisjon jeg kan holde gående i mange år fremover. Jeg vil at det skal være en interessant tradisjon. En tradisjon jeg ikke glemmer til neste år, for det er faktisk et helt år til neste påske. Det må være noe spesielt. Det må være noe som passer meg, for dette er tross alt noe jeg gjør for meg selv.

Jeg vil at påsken skal bli noe annet for meg enn «bare» fri. (Misforstå meg ikke; jeg elsker å ha fri, og det faktum at påska gir fri fra både jobb og skole kommer aldri til å få mindre betydning.) Jeg vil at påska skal få meg til å smile. Jeg trenger virkelig en påsketradisjon som kan få meg til å glede meg til påska – og ikke bare til å ha fri. Jeg trenger en påsketradisjon som kan få meg til å si «god påske» igjen, i stedet for det jeg nå har begynt å si til folk: «god fri». Og det er akkurat her dere lesere (aner ikke hvor mange lesere jeg har, eller hvor mange av mine unike besøkende som «bare» er besøkende. Nok en gang; ikke misforstå. Jeg er svært takknemlig for at jeg både har lesere og besøkende.)

Har du et godt tips til en ny og spennede påsketradisjon for meg? En tradisjon som kan gjøre påska mi til litt mer påske. For å hjelpe deg vil jeg bare si at jeg er ateist. Kristendommen har ingen betydning for meg, så en kristen tradisjon kommer ikke på tale. (Ja, jeg er litt streng nå, men nå har jeg lov til å være litt egoistisk; det er mi påske jeg snakker om).
Jeg kan selvfølgelig gjemme et påskeegg selv, for så å måtte leite etter det. Jeg er absolutt distrè nok, men dette kommer nok til å stride mot tankene mine om å ikke bytte ut gamle minner med nye. Jeg trenger bedre forslag.

Takker på forhånd. Hadde vært fint med mange gode forslag.
>