Jeg har aldri vært en av de jentene som har sett for seg og planlagt bryllupet sitt allerede som åtteåringer. Jeg har aldri hatt en stor drøm om et svært bryllup med hvit kjole, rosa blomster og hest og vogn og alt annet som blir sett på som veldig romantisk. Jeg har ingen planer om å gifte meg nå heller, og da mener jeg i det lange løp. Jeg kan selvfølgelig ikke si med sikkerhet at jeg aldri kommer til å gifte meg, men jeg kan si at jeg i nåværende øyeblikk ikke ser for meg at jeg noen gang kommer til å bli gift. Hvorfor skulle jeg? Jeg har det perfekt som jeg har det nå, jeg.
Selv mener jeg at det er ganske latterlig å forlove seg når man er seksten-sytten år også, og syns egentlig det er latterlig å forlove seg om man ikke har bryllup i tankene overhodet. Jeg føler mange ser på forlovelse som en pen ring og ekstra status i vennegjengen, og ikke mer enn det. I slike tilfeller blir det for dumt. (Det er selvfølgelig ikke slik hos alle unge som forlover seg, og jeg mener absolutt ikke å tråkke noen på tærne.) Snart forstår jeg heller ikke vitsen med å gifte seg. Før var det mer betydning i det, og dessuten var det litt greit å gifte seg med tanke på rettigheter og sånt. Nå får man rettighetene uansett. Som for eksempel den nye regelen som blir tatt i bruk fra neste år. Da arver samboere med felles barn hverandre automatisk. De slipper altså å være gift for å arve hverandre, og det er jo i grunn veldig greit. Enda en grunn til å la være å gifte seg. Den der skilsmissestatistikken taler heller ikke for bryllup. I går slo tanken meg at min generasjon antagelig er den siste generasjonen hvor det er «vanlig» at besteforeldre har vært gift i mer enn femti år. Min generasjon er antagelig den siste generasjonen som vokser opp med besteforeldre som har levd sammen så lenge de kan huske, og det er egentlig litt trist. Det kommer selvfølgelig til å finnes unntak her også, men at fler og fler par skilles er et faktum. Og statistikken er dessverre økende.
Hva syns du om at unge forlover seg, og bryllup generelt?
>
