Nå sitter jeg i senga i tjueførste etasje på hotellet. Tjueførste etasje, dere! For meg er det stort. Eller skal jeg kanskje si høyt? Der hvor jeg bor finns det vel knapt bygninger med to etasjer (okei, jeg overdriver), så å plutselig ta heisen i en utrolig fart til tjueførste etasje er litt gøy. Jeg tror jeg skal ta hele turen opp til trettifemte etasje senere i dag, bare for å ha gjort det. Bare for å se hvor høyt det er ned. Ah, jeg elsker høye bygninger og gøyale heiser!
Nå begynner jeg vel straks å bite negler. Det er bare en liten halvtime til jeg skal møte opp på NKS for å møte en hel gjeng med mennesker som skal gjøre akkurat det samme som meg; studere årsstudium journalistikk. Jeg er dritredd, og jeg aner egentlig ikke hvorfor. De er bare mennesker, akkurat som meg, og jeg har sett mange mennesker før også. Allerede nå begynner pulsen å stige, og jeg er bare superglad for at Kaj er med. Uten han hadde dette vært så mye verre. Da hadde jeg vel så vidt klart meg, sånn helt egentlig. Da hadde jeg virkelig vært lost in the big city, alene og forlatt. Høres ut som tittelen på en dårlig amerikansk dramakomedie, og det er vel omtrent akkurat sånn det hadde blitt også. Det hadde antagelig blitt mange tårer og forskremte hulk.
Vel, nå må jeg vel kanskje begynne å forberede meg (både fysisk og mentalt) til å dra bortover. Nei, forresten. Jeg rekker aldeles ikke forberede meg – ikke nok i hvertfall. Nå stikker jeg. Ønsk meg lykke til, og ha en fin dag selv! (Hjeeelp!)
>
