Vannmelonrus.>

Det jeg skal si nå er noe alle bare må vite om meg, til og med du. Det har ingen betydning om du kjenner meg fra før eller ikke. Jeg kødder ikke. Om noen hadde gitt meg en svær, rød og saftig vannmelon i bursdagsgave hadde jeg helt oppriktig blitt kjempeglad. Hver gang jeg er på butikken løper jeg optimistisk mot fruktavdelingen for å finne vannmelon. Hver gang håper jeg på at èn liten bit ligger der og venter på meg. Bare meg. Det hadde selvfølgelig vært best om det hadde vært fler vannmeloner der også, gjerne kjempestore og saftige, men synet av èn tørr, liten vannmelonbit er nok til å få meg ekstaseglad. Ekstaseglad.

I dag lå det faktisk fire-fem stykker der. De var sånn passe store og sånn passe saftige. Jeg kjøpte to. Tenk deg hvor glad jeg ble av det synet, når synet av en eneste bit gjør meg ekstaseglad. Nå er jeg beyond glad. Jeg er lykkelig. Jeg lever på vannmelonrus. Jeg har to vannmelonbiter! Skulle ønske den var evig. Både rusen og vannmelonen. Desverre kan jeg banne på at det er tomt for vannmelon på butikken neste gang jeg er der. Butikken er teit. Eller kanskje det ikke bare er jeg som elsker vannmelon?

Uansett. I kveld skal jeg altså kose meg med vannmelon. Jeg har fremdeles ikke spist noen av bitene jeg kjøpte i dag, jeg har bare posert med den ene. (Huff, når jeg leser dette hører jeg hvor gal jeg høres ut. «I dag har jeg posert med en vannmelon.») Jeg regner med at Kaj skal se Liverpoolkamp på tvn (jeg trenger vel ikke nevne at United er det eneste engelske laget som er verdt å se på?), så det betyr at jeg får god tid til å slafse i meg vannmelon og snike på mange, mange, mange blogger. Det må vel være en fornuftig greie å bruke tid på, don't you think?

>