Det fins to typer folk
Den eine er alle de andre og den andre er meg
Bare må nevne Kaizers litt i denne bloggen. Jeg elsker Kaizers. Det er definitivt yndlingsbandet mitt, og neste uke skal jeg og Nora på konsert i Trondheim. Jeg gleder meg virkelig mye! Den nye plata (Maskineri) er sinnsykt bra. Jeg var veldig skeptisk i starten; det var helt nytt. Helt ny lyd, nesten mindre «Kaizers». Nå er det ikke mindre «Kaizers» likevel. Jeg elsker det.
Gleder meg til konsert med Nora. Sist vi skulle på Kaizers-konsert på samfunnet var vi sytten år. Nora kom inn, jeg stod utenfor og grein. Jeg grein, grein, grein. Det var fryktelig. Tenk deg at yndlingsbandet ditt er like i nærheten av deg, men at du ikke kan få komme inn å høre på dem for at du er noen måneder unna aldersgrensa. Noen usle måneder. Du må bare stå utenfor i regnet, helt alene, og se på fulle mennesker som blir kastet ut fra konserten. Ikke på grunn av aldersgrensa, sånn som med deg, men på grunn av at de var for fulle. Tenk det. Du fortjente kanskje å være inn der mer enn dem in the first place… Uansett:
Det eneste du hører av bandet er en basslyd i det fjerne. Hva ville du ha gjort? Jeg grein.
Tidligere den dagen ble jeg i tillegg ca. ti minutter for sein til å rekke boksigneringa på bokhandelen. Kaizers signerte boka si. jeg gikk selvfølgelig glipp av det også. Husker den dagen godt enda. Huff, what a day.
Må nesten si hvordan det endte også. Det endte med at jeg og søstersen dro til København for å se Kaizers, som forresten gjorde en knallkonsert der nede. Vi så Kaizers spille på selveste Vega, der hvor DVD'n er tatt opp. Det endte godt, med andre ord, selv om opplevelsen utenfor Samfundet er noe jeg virkelig aldri glemmer. Aldri.
>