Da har jeg tatt meg litt tid til å gjøre annet enn å glane på den to døgn gamle, vakre skapningen jeg har skapt. Det er ikke lett å løsrive seg fra noe så nydelig, men et lite femminutt skal jeg nok klare. Bare for å fortelle litt hvordan det går. Men, først og fremst; tusen, tusen, tusen takk for alle koselige kommentarer! Jeg er målløs. Det betyr mye.

Kan vel kanskje begynne med å fortelle at lille Vilja (det er det hun heter, derfor tittelen) ble født 03.10 den første februar. Hun veide 3600 gram og var 50 cm lang. Akkurat passe stor med andre ord, og hun var selvfølgelig nydeligst i hele verden. Dere skal få se at jeg har rett. Bare vent. Det blir bilder når vi kommer oss hjem igjen. Jeg skal selvfølgelig også fortelle litt mer om hvordan hele fødselen gikk, og hvordan den opplevdes. Men ikke nå. Nå har jeg mest lyst til å løpe opp på rommet igjen, bare for å se at Vilja fremdeles ligger der med armene sine godt rundt seg og sover. Så nå løper jeg egentlig bare. Jeg savner klumpen allerede, så this is it for now. Reiser forhåpentligvis hjem i morgen, så da blir det bilder og hele pakka. Jeg gleder meg ufattelig mye til å vise skrytebilder av jenta mi. Åh, som jeg elsker å kunne si det. Jenta mi. Tenk det. MammaDrea. Det er utrolig.>

Nå stikker jeg til Orkanger og føder, jeg. Har ikke sovet i natt, og har hatt ujevne rier siden klokka to. Jordmor har nettopp vært her og sjekket, og ting var visst i gang. Hurra! Nå blir det bebis! Wish me luck! Hejdå!>

Jeg har jo helt glemt å nevne at bloggen har bursdag i dag! I dag er det ett helt år siden jeg begynte å blogge, og det fortjener selvfølgelig litt feiring. Derfor baker jeg boller nå. Nam. (Det finnes alltid en god unnskyldning for å bake boller.) Så skåler vi (med smoothie) for at bloggverden ikke blir kvitt meg med det første. Det kommer garantert til å bli noen år til med blogging. Det er jeg sikker på. Jeg klarer jo ikke slutte. Hvorfor skulle jeg? Grattis med dagen, bloggen! Ha en fin kveld alle sammen, og bli gjerne med på feiringa. Ta deg en sjokolade, en bolle eller en kopp med kakao. Eller noe annet godt. Om du i det hele tatt syns det er noe å feire selvfølgelig. Ciao!

>

Musthaves from Gina Tricot. Som jeg ikke bestilte likevel.

Ja, jeg har gått inn i ventemodus nå. Kanskje ikke så rart, med tanke på at det faktisk bare er ni dager til termin. Ni dager. Vel, denne ventemodusperioden er ikke lønnsom. Jeg har altfor god tid til å se rundt i alle nettbutikkene som finnes, og nå har jeg funnet fire plagg på Ginatricot.com jeg bare må ha. Jeg var så nære å bestille dem nå nettopp, men droppet ut akkurat rett før jeg skulle taste inn kortnummer og hele pakka. Jeg blir shoppesyk av å sitte hjemme med vondt bekken og tung mage, så det er på tide at det skjer noe snart. Så slipper jeg å bli blakk mener jeg. Jeg har jo andre ting jeg skal betale.

Var forresten hos jordmor i går. Alt var finfint, og jeg var der ikke så veldig lenge. Jeg har gått tom for ting å spørre om, og jeg er egentlig bare klar til å føde. Så klar som man kan bli i alle fall. Jeg tenker nesten ikke på annet nå. Ikke på natta engang. Jeg drømmer om fødsel og baby og amming hver natt, og ei natt drømte jeg at babyen vår lærte seg å snakke i løpet av den første uka. «Ånei, vi har fått et genibarn!» var det første som slo meg. Godt å vite at jeg ikke forventer for mye i alle fall. Hihi. Men nå skal jeg komme meg opp av sofaen igjen (jeg har jo faktisk vært ute og gått litt i dag). Jeg skal smårydde litt på kjøkkenet. Det trengs det også, og dessuten er det gratis. ♥>

Se, den herlige tegninga! Et så fint brev har jeg aldri fått før.

I dag fikk jeg meg en overraskelse i posten. En virkelig god overraskelse. En overraskelse som fikk meg til å bli gladere enn hva jeg i utgangspunktet er, og det er godt gjort. Nei, det er ekstremt godt gjort. Jeg er jo i ekstase fra før av, men i dag smilte jeg litt ekstra. Jeg fikk nemlig et brev i posten. Jeg har virkelig glemt hvor koselig det er med brev i postkassa. Den gamledagse måten å kontakte mennesker på. Det er i grunn veldig trist at brevsending har blitt byttet ut med e-mail og sms. Men nok om det, og tilbake til brevet. Dette fantastisk fine brevet fikk jeg av Maren, som er den som virkelig fortjener fanbrev av oss. Ikke jeg. Maren. Noen mennesker er bare helt fantastiske. Nei, mange mennesker er helt fantastiske. Maren er virkelig en av dem, og i dag gjorde hun meg skikkelig glad. Tusen, tusen, tusen takk. Jeg skal smile i hele dag. Og i morgen. Og dagen etter der.

>

Men se så søt da. Hvordan kunne jeg la være? Jeg kunne ikke.

Jeg har gjort det igjen. Nå tenker du kanskje: «Å-åouw, hva har hun gjort nå da?», men det er ingen grunn til bekymring. Jeg har ikke gjort noe som er veldig ille, det er bare det at det er… unødvendig. Svært unødvendig. Og jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det heller, det bare blir sånn. Enkleste unnskyldningen i verden. Det bare blir sånn. Men det er sant. I can't help it. Jeg har kjøpt godteri jeg ikke liker bare for at det ser pent ut – igjen. Det er ikke første gang. Snakk om bortkastet penger. Ikke at det er dyrt, men likevel. Av og til skulle jeg virkelig ønske at jeg likte godteri som ser pent ut. Men det gjør jeg ikke. Uff.

I dag stod jeg opp litt tidligere enn vanlig. Jeg har en plan skjønner du. Jeg vil sovne med en gang jeg legger meg om kvelden, og det gjør jeg ikke nå for tiden. Derfor må jeg stå opp tidlgiere på morgenen. Jeg skal i alle fall prøve det. Om det ikke går så kommer jeg selvfølgelig til å fortsette å sove til elleve hver morgen (hvorfor stresse når man ikke trenger?), men jeg satser på at det kommer til å fungere. Hvis ikke har jeg vært trøtt i hele dag forgjeves. Du vet, så trøtt at kroppen føles syk og tung og slapp. Så trøtt er jeg nå. Når jeg tenker meg litt om bør jeg ikke klage. Det var ikke jeg som dro på jobb klokka halv fem i dag. Stakkars Kaj. Stakkars alle som må opp halv fem. Dere burde få godteriet mitt. Gratis. Godteriet jeg ikke liker. Er jeg ikke snill? (Når jeg er trøtt har jeg en tendens til å babble, men det har du kanskje allerede oppdaget.) Ciao.

>